Var skogfinnene i Asker?

Rundt 1625 kom de første av en stor gruppe av finner inn i både Sverige og Norge. Totalt til Sverige regner vi med mellom 10 000 og 15 000 finner som kom over Bottenviken. Til Norge kan tallet ha vært et sted over 1200 – fordelt på 431 familier. Og noen av disse kom helt til både Asker og Bærum – og en god del enda lenger. I 2025 feiret vi et utvandrer-jubileum. Men vi kan også snakke om et innvandrer-jubileum rundt 400 år etter at de første begynte å komme.

Kanskje det var noen flere enn de 1200 finnene vi antar kom – vi vet ikke helt. For felles for disse var at de søkte etter store og øde skoger. Det gjorde det utfordrende å finne nøyaktig fakta om dette.

Den 9. oktober 2025 på Asker museum hadde vi (historiker og museolog Vilde Christoffersen Rønning

Faglig rådgiver Birger Nesholen
på Asker Museum.

og journalist Carl-Erik Christoffersen) foredrag om skogfinnene i serien Askers gjemte historie. Til å hjelpe oss for å forstå skogfinnenes kultur og innvandring, hadde vi fått med oss en som visste det som bør vites om dette temaet – faglig rådgiver Birger Nesholen fra Norsk Skogfinsk Museum.

- Skogfinner fantes ikke så lenge de bodde i det finske området, understreker Birger Nesholen. De var rett og slett en finsk folkegruppe, og navnet Skogfinner var et navn de fikk når de innvandret til Sverige og Norge, forteller han. Det er en direkte oversettelse av det finske metsäsuomalaiset.

Hvis du vil høre våre podcaster om skogfinnene, kan du gå inn på lenkene under:

Episode 1
Episode 2
Episode 3

Finner i Asker

Finnemanntallet ble gjennomført kort tid etter den første manntallsføringen i Norge fant sted. Vi kan anta at den danske kongen ikke hadde noe imot å få flere skatteobjekter inn i landet. Samtidig var det viktig å få en oversikt over hvor mange finner som hadde bosatt seg her. Den 5. desember 1685 kom det en kongelig befaling om at det måtte skaffes nøye kjennskap til alle finner i landet. Myndighetspersonene i Norge satte i gang og den første manntallsføringen i Norge startet i Bærum på Oksehoved gård (Blommenholm). Der møtte finnen Henrik Henriksen som den første i Norge. Han hadde tatt over Stein gård i Bærum. Etter hvert fortsatte manntallsføringen til Asker.

I 1686 bodde det i Askers del av Vestmarka 14 rene finner. For eksempel var gården Berg ved

Dagens Berg-gårder. Trolig lå ikke husene der
de ligger i dag.

Semsvannet bygslet av finnen Jørgen Jakobsen i 1682. Gården er en av Askers eldste gårder. Naturnavnet og flere gravhauger tyder på det. I 1682 kom Jørgen Jakobsen og bygslet gården. Han hadde finsk kone og 3 barn. Det vet vi fra Finnemanntallet. I Lier, i Toverudskogen, lenger nord i Vestmarka hadde Jørgen Jakobsen først bygslet enten Vestre Burås eller Lindeberget. Plassen ble ryddet og brukt før han bygslet Berg.

Vi vet at Jørgen Jakobsen og familien kom fra Sverige til Norge i 1661, men var født i Finland, trolig førti-femti år tidligere. Kona hans er også finskfødt. Disse to er av de få førsteinnvandrerne som er født i Finland. De fleste hadde kanskje bodd en generasjon i Sverige, før de kom til Norge.

Historien forteller at Jørgen Jakobsen Burås – som han ble kalt – hadde tatt livet av en annen finne i 1674, men dette nevnes ikke i finnemanntallet tolv år senere. Han får da godt skussmål av askerbøringene. Han går jevnlig til kirke og betaler sin landskyld, heter det i Finnemanntallet.

Jørgen finne ga eieren Jens Nilssøn også 6 riksdaler for å få lov til å brenne bråter. Dessuten skulle han ha 2 tønner rug. Men det som er mest interessant er at han ikke var primært det vi kan kalle skogfinne. Han drev gården for en stor del som de andre bøndene i Asker.

Finneløkka ovenfor dagens Solli gård.

Omtrent på samme tid som Jørgen Jakobsen bosatte seg på Berg, bygslet Per Poulsen Solli gård kan vi lese av Finnemanntallet. Vi kan være sikre på at Solli gård for 400 år siden ikke så slik den ser ut i dag. Like ovenfor dagens gård ser vi området som kalles Finneløkka. Navnet gir oss en god grunn til å tro at det har bodd en finsk familie der. Og det bekrefter både funn av tufter i området og teksten i Finnemanntallet. Der er gården oppført som «En Fuld Redsels Ødegaard». Ordet redsel har her ingen ting med skrekk og gru å gjøre, men betyr utredsel, avgift eller ytelse. Plassen var før finnetida seter for storgården Huseby i Lier.

I Finnemantallet kan vi lese:

Peder Poulsøn, som bor på Solli i 1686, er født «i Suerig J Frøgsne sogn, af Findsche For Eldre».

Frøgsne sogn må være Fryksande i Värmland, i de svenske finnskoger. Peder har kone og fire barn og har tidligere bodd på Krokskogen, nærmere bestemt Langen eller Dammersplass. Han har ifølge manntallet festeseddel fra 1665 å vise fram, betalt med sju riksdaler. På Krokskogen har han svedjet,

Hwor af de Aarlig hafver suared dend der af gaaende tiende,

altså på lovlig vis.

Han bygslet Solli rundt 1682 og var gift og hadde 4 barn i 1686. En som ble kalt Mons finne fra Krokskogen med kone og datter bodde i 1686 hos ham. Peder var fostersønn til Mons og gift med Mons' datter. De hadde også ei finsk tjenestejente.

Mye tyder på at Peder Poulsøn var en kriminell type. Han hadde gjort en innbringende forretning ved å ha stjålne hester i pensjon for en vel organisert tyvebande i Christiania. Peder drev også annen lyssky virksomhet fremgår det av mange rettssaker. 

I alt bodde/ble det manntallsført 14 rene finner i Vestmarka i Asker i 1686.

Det sorte får

En sak i tingboka gjelder Mattis Mattissøn, «barnefødt» av finske foreldre på gården Huns­dalen i Ytre Ådal. I tjueårsalderen blir han domfelt til å være i jern på Akershus i fem år. Etter tre måneder rømmer han og tar arbeid hos finnen Henrik Aggasli, trolig Ågårdslia, eller Langlia nord for Sørkedalen.

Mattis drar derfra på flere røvertokter og er en tur over til Sverige. Tilbake i Norge, stjeler han alene, eller sammen med andre, fra flere gårder. I Asker kirke bryter han opp blokken, den faststående inn­samlingsbøssa, og forsyner seg med innholdet.

Mattis blir arrestert på Brakerøya i datidas Bragernes, Drammen i dag. Han føres til Asker der retten settes i Holmen med fogd, bygdelensmann, sorenskriver og tolv domsmenn. Fogden legger ned påstand om at han må straffes etter loven «på sitt liv til galge og gren». Dommen lyder på at han for sine misgjerninger «ikke kan befries fra døden». Mattis Mattissøn ender sitt korte liv i galgen ved Rennebekk på Lierskogen i 1674, «andre mennesker til eksempel og avsky».

Valborg Larsdatter Pentikainen

Og før vi går videre må jeg legge til at bak denne historien ligger også en personlig historie for vår familie. Jeg begynte med slektsforskning for noen år siden, og plutselig kom jeg fram til at min tipp-oldemor – som het Valborg og var født i 1810 i Brandval øst for Kongsvinger – het Pentikainen til etternavn. Dette var naturlig nok til å pirre min nysgjerrighet – og vi måtte etterforske videre. Vi fulgte hennes farslinje videre bakover og fant at hennes tipp-tipp-oldefar – Lars som han het – kom til Norge og torpet Askosberget rundt 1665. Han var født i Hälsingland i øst-Sverige i 1652, men døde i Norge. Dette var interessant. Jeg gikk videre på Valborgs mors farslinje og kunne slå fast at hennes tipp-tipp oldefar på den siden – Morten Nikkarainen – kom til Norge rundt 1640 og ryddet seg et torp på Smedtorpet rundt år 1650. Disse kom aldri til Asker, men ble værende på Finnskogen. Så, hvem var nå disse menneskene? Hvor kom de fra og hvordan levde de? Dette hadde vi lyst til å finne ut av!

Hvor kom Skogfinnene fra?

Illustrasjon: Skogfinner og Finnskoger/
Trygve Christensen.

Mange kilder peker på at den folkegruppen skogfinnene har som utgangspunkt innvandret til det finske området fra øst og sør-øst. Fra området mellom innsjøen Ladoga og innerst i Bottenviken. Derfra har de forflyttet seg vestover til det området vi i dag kaller Finland. Nærmere bestemt det midtre området, det som i dag kalles Savolax.

Språket de hadde (og har) tilhørte den finsk-urgriske språkgruppe. Deler av det finner vi fortsatt i Estland og i områdene omkring. Ungarn blir også trukket fram.

Ett tusen to hundre kilometers vandring

Ja, da begynner vi å nærme oss kjernen i dette. Hvorfor begynte skogfinnene på en drøyt ett tusen

Illustrasjon: Skogfinner og Finnskoger/
Trygve Christensen.

to 

hundre kilometer vandring til fots – ofte i veiløse skogsområder? Vi kan anta at mye av drivkreftene for finnenes utvandring kan være indre forhold der de bodde. Så hvordan var 14- og 1500-tallet i det området vi i dag kaller Finnland. Vi har sett stikkord som krig og hungersnød nevnt.

Mye krig

De indre forholdene ikke var særlig trygge for småbøndene. Et eksempel var de krigerske og overambisiøse svenske konger – i krig med de fleste naboland. For siden år 1150 var det finske området erobret av Sverige. Og sammen med Sverige gikk det finske området inn i Kalmarunionen.

Dette var en union svenskene – og spesielt Gustav Wasa – likte dårlig. De danske konger ville beholde Sverige i unionen og straffet svenskene sine forsøk på å bryte ut. Tidlig på 1500-tallet ble danskene jaget ut av de svenske områder – og Gustav Vasa ble konge.

Midt på 1500-tallet begynte Den store russiske krig. I Russland har vi tsar Ivan den grusomme, som ikke likte svenskenes erobringskriger. Det finske området blir et svensk hertugdømme, og den svenske hertug Johan styrte Finland.

På 1560-tallet opplevde de finske bøndene en svensk og finsk høyadel som undertrykker dem med blant annet høye skatter. Like etterpå begynner Den nordiske syvårskrigen, samtidig var det mye uroligheter med Russland. Nei, ingen ønsker ikke å være midt oppe i dette, hvis det er mulig å unngå det.

Klubbekrigen

I 1596 gikk til slutt fortvilede bønder – som bare så en framtid i håpløshet, til angrep på myndighetspersoner – og Klubbekrigen var et faktum.

Riksadmiral og Hövitsman over Finland Clas Flemming er et stikkord her. For etter at han hadde slått ned opprøret – bokstavelig talt – så skulle alle som hadde vært med straffes – ofte med døden. Dessuten fikk de brent sine gårder og deres matforråd beslaglagt. Så hvordan kunne de overleve?

Vi må jo bare slå fast at krig og uroligheter ikke var slutt med dette. I 1611 overtar Kong Gustav II Adolf den svenske tronen – og som vi vet var også han en særs ivrig krigerkonge. Kalmarkrigen begynner og ikke lenge etter begynner også Trettiårskrigen. Mange finske bønder ble utskrevet som soldater i alle disse krigene. Så, vi må vel kunne si at krig var en viktig faktor.

Indre uro

Så, hvis vi skulle oppsummere hvorfor de dro, kan vi i tillegg til de mange kriger nevne faktorer som:

• Hungersnød etter uår.
• Indre opprør (Klubbekrigen).
• Straffereaksjonene etter opprøret.

De finske bøndene hadde lite å stille opp med 
i Klubbekrigen.

Dette var et landområde som var svært ødelagt av krigerkongers og tsarers imperialistiske drømmer og et folk som så kun sult, håpløshet og desperasjon foran seg.

I moderne språk bruker man begreper som pull og push-faktorer. Det var det også her. Den svenske hertugen i Finland – Hertug Karl – lokket med skog og sju års skattefrihet i Sverige/Värmland. Det var nok noe som mange skogfinner fant forlokkende.

Hvor dro de?

Bare fra Karelen og Savolax og ned til Bottenviken var det en lang vei å gå (rundt 500 km). Ikke var det veier – kanskje mer det vi kan kalle ridestier.

Et sammenlignbart eksempel er at den første norske vei – gjennom Asker – kom i 1665. Da hadde den finske utvandringen allerede pågått i et halvt hundre år. Før det hadde det vært bare stier fra gård til gård – som ikke var bredere enn at man kunne ride på hest. Ellers måtte du ta sjøveien.

Et veifar som mange skogfinner fulgte fra Savolax-området, var gjennom Tavastland og Nokia og ned til kysten ved Åbo. Derfra var det båt over til havner som Gävle og Stockholm. I og med at det finske området var en del av Sverige, så var det ikke så uvanlig at finner dro til Sverige for å skaffe seg arbeid. Mange hadde allerede fått arbeid i gruvene i blant annet Kopparberget.

Så, rundt 1640 begynte skogfinnene å trekke inni Norge. Hvorfor det? Mange hadde opparbeidet seg torp i Sverige. Men, ifølge Birger Nesholen må vi huske at det var slik at det var den eldste sønn som hadde odelsrett. Ofte var det mange flere barn, og da måtte de yngre flytte ut.

Bosatte seg i grenseområdene

De første finnene som kom til Norge antar
 vi bosatte seg ved Røgdensjøen.

Vi antar at de første finnegårdene i Norge oppstod rundt denne sjøen som heter Røgden i Grue Finnskog. Grenseområdet mellom Sverige og Norge var nok ganske øde områder på begynnelsen av 1600-tallet.

La oss se litt på det Norge som skogfinnene kom til:

• Ikke veldig lenge før de første skogfinnene kom hadde vi hatt Reformasjonen i Norge. Landet vårt hadde også med et pennestrøk blitt i praksis en koloni av Danmark.
• Rett i forkant av at de første skogfinnene kom til Norge, kom Kristian 4. på tronen. Han var en konge som var glad i å krige. Med mye kriging bygget han seg opp en enorm statsgjeld.
• Kristian 4.s statsgjeld var på fire millioner riksdaler, og tre millioner skyldte han sine krigskreditorer. Særlig kostbare var hans to store nederlag i trettiårskrigen.
• Den enorme gjelda kong Kristian etterlot seg, ble i hovedsak betalt ved salg av krongods, men jeg antar at kongen tenkte at noen flere skatteobjekter i Norge ikke var å forakte.

Beboerne i norsk-svenske grensetrakter ble berørt av alle krigshandlingene på denne tiden mellom Sverige og Danmark-Norge.

Hvordan ble de tatt imot?

Noe vi har lurt på er hvordan Skogfinnene ble tatt imot av det norske samfunnet. Reskript var den vanlige betegnelsen på en skriftlig befaling fra enevoldskongene i Danmark-Norge under unionstiden. Et slikt reskript ble utstedt av Christian V den 6. februar 1685. Der sto det at skogfinner, tryglere og jøder ikke måtte finnes i riket. Skogfinnene ble altså presset av myndighetene til å ikke være skogfinner mer, og også gifte seg inn i den norske befolkningen. De skulle: Være som oss nordmenn! Altså en fornorskingspolitikk – ikke så ulik som den vi ser samene ble utsatt for. Det skjedde – for det har vi sett i egen slekt, men også sett det motsatte.

Svedjebruket

Birger Nesholen i en Svedjerug-
åker. Høyden kan bli godt over
 2 meter.

Hva er svedjebruket for noe, kan du spørre. For det er noe vi forbinder med skogfinnene.

-Det er ikke slik mange tror at de bare tente fyr på skogen, forteller Birger Nesholen. Tenner du fyr på skogen blir det bare skogbrann. Nei, svedjebruk er noe helt annet enn skogbrann, forteller han.

Dette er den eldste formen for matproduksjon som menneskene har utviklet gjennom millioner av år. Svedjebruk er i løpet av dette lange tidsspennet utviklet til å bli en kompleks prosess, som krever koordinert samhandling av en større gruppe.

Den minste enheten var klanen eller svedjelaget, men flere grupper samarbeidet. Lederens hadde mange funksjoner, det var ikke bare praktiske, men også politiske og religiøse.

Svedje-rugen er toårig. Det betyr at denne produksjonsmåten krevde planlegging og koordinering. Det første året – ganske tidlig – ble først den skogs-teigen som skulle brennes ryddet, slik at det som skulle brennes fikk tørke. Så ble det tent på, og når det hadde brent ut ble rugen sådd i den varme asken. På høsten det året rugen var sådd, ble de første spirer og bladverk som kom opp kuttet vekk. Ellers var det fare for at rugens røtter kunne mugne før våren fikk rugen til å spire på nytt. Når rugaksene var modne det andre året, ble de høstet.

Svedjebruket var mobilt; klanen flyttet til nye skoger, for å brenne og dyrke. De har ikke hatt monumentale anlegg. Det er derfor vanskelig å etterspore dem arkeologisk, selv med erfaring fra undersøkelser av trekull holdig jord.

Var det bærekraftig?

Det er et faktum at når du har brent opp skogen, så er det ikke så mye mer å hente før det har gått 60-70 år. Ja, faktisk er et 100 års perspektiv ikke så irrelevant. Og det å brenne opp skogen er vel ikke særlig bærekraftig?

En befolkning av svedjebrukere bruker opp skogressursene rundt seg raskere enn skogen vokser tilbake. Derfor har en svedjebruker som innstilling å kunne flytte til nye og bedre skogområder hvis målsettingen er å fortsette å leve på samme måten. Svedjebruk var en meget arealkrevende driftsform, og medførte stadig behov for nye arealer. Dette var bakgrunnen for den folkevandringen som langsomt spredte seg vestover. De søkte til stadig nye skogområder, og trengte granskog med god bonitet.