Angrepet på Oslo i 1308

 

I slaget mot de svenske og tyske ridderne, ble
det for første gang brukt et sjokk-kavaleri
i Norge (ill.: Pixabay ved Yuri)
Ja, det høres brutalt ut, men i kamp med en ridderhær var det begrensede virkemidler de norske bøndene hadde å stille opp!
I følge historiker og forfatter Tore Skeie hadde de mot seg en ridderhær etter mellom-europeisk format. De fleste av dem var tyske leiesoldater. Disse var godt trenede riddere med kraftig rustning. Kanskje også hestene var pansret.
Gjennom høsten drev hertug Erik en omfattende opprustning i det svenske riket og hentet inn flere tyske leiesoldater.

Hvis du vil høre våre podcaster, kan du gå inn her:

I boka Jomfruen fra Norge leser vi: Tidlig på vinteren, da Håkon hadde ankommet det håpløst fjerne Bergen hvor fra han ikke hadde noen
I følge boka "Jomfruen fra Norge" av historiker
 og forfatter Tore Skeie var angrepet på Oslo i
1308 bare en del av et storpolitisk spill fra den
svenske hertug Erik Magnusson.
mulighet til å lede forsvaret av riket, delte hertug Erik sine styrker i to adskilte hærer. En gikk nordover, under ledelse av hertug Valdemar, krysset grensen, gikk inn i skogene i Värmland og begynte sakte å bevege seg mot Nidaros. Mens norske bønder flyktet foran dem med sine barn, dyr og eiendeler. Selv ledet hertug Erik en hær bestående av tyske ryttere og svenske riddere, væpnere og fotsoldater til grenseområdet ved Götaelv. Ved elva holdt hertugens menn fortsatt Ragnhildsholmen utenfor Konghelle, men kong Håkons menn ser ut til å ha kontrollert selve byen. Kong Håkon må ha følt seg sikker på at den nyreiste Båhus borg, og styrkene han hadde etterlatt der, ville holde hertug Erik i sjakk. Men der tok han sørgelig feil. Det ble ingen større kamper i grenseområdet, tvert om. Om Håkon gjennom sine utskiftinger og innstramninger i egne rekker framstår som en nervøs, på grensen til det paranoid, for sine menns lydighet, hadde han all grunn til det.

Svenskene kommer

I tillegg til sine egne svenske riddere hadde hertug
Erik Magnusson leid inn tyske leiesoldater, som
var godt pansret (ill.: Pixabay ved Silvia)
Da hertug Erik krysset inn i Norge, viste det seg at det sto enda dårligere til med norske adelsmanns lojalitet enn Håkon hadde fryktet. En islandsk krønike forteller kort at kongens egne menn svek ham og overleverte den nybygde Båhus borg i hertug Eriks hender. Det virker unektelig svært merkelig siden det var Eriks bitre fiende, grev Jacob, som etter alt å dømme var sjefen for soldatene der. Etter at Jakob fikk borgen bygget sammen med kong Håkon, hører vi imidlertid aldri mer om ham. Det tyder på at den gamle mannen var død, og at soldatene, etter at han var borte, lot seg kjøpe av hertug Erik. De var imidlertid ikke de eneste forræderne. Kong Håkons mareritt hadde så vidt begynt.
På hertugens side finner vi også menn fra Norges mest fornemme aristokrati. Den fremste var den velvoksne baronen Bjarne Lodinsson, som hadde tjent den norske kronen i mer enn 20 år. Herr Bjarne hadde vært Norges kanseller og i Håkons barndom tjent hans bror som rådgiver og siden ham selv. Bjarnes slektsgård og hoveddelen av hans gods lå i grenseområdet på den norske siden av Götaelv, og i de siste årene hadde han knyttet svært vennskapelige kontakter med hertug Erik. Nå kjempet han åpent under Eriks fane. Det samme gjorde stormannen Tord Thorleifsson Unge som i likhet med Bjarne hadde slektsgården sin ved grenseelva.
Hertug Erik møtte liten motstand da han gikk inn i
Oslo. Derimot ville han feire jula i Oslo. Alle borg- 
ere ble satt til å bake og brygge (foto: Pixabay ved Yuri)
Med både borgen på Ragnhildsholmen og Bohus under sin kontroll, krysset hertug Erik enkelt elva med sine styrker. Og forsterket med norske overløpere og deres menn, red hæren av svenske riddere, tyske leiesoldater forbi borgene og fortsatte inn i landet mot Oslo. Styrken var antagelig ikke så veldig stor, men den besto av godt utrustede og godt trente krigsmenn, og den forflyttet seg raskt. Erikskröniken forteller at nordmennene brøt ned mange broer på veien mot Oslo, men det spilte ingen rolle. Det var kald vinter og vannet hadde frosset slik at man kunne både ri og gå på det. Elvene var ikke lenger barrierer. De var veier. Antagelig fulgte hæren den samme ruten vestover som Erik hadde brukt 6 år tidligere under sitt forrige julebesøk i Oslo. Landeveien som gikk langs kysten gjennom Elvesyssel, Ranrike og Borgarsyssel.
Foran i følget var Eriks fane og bak fulgte tungt pansrede svenske og tyske ryttere, fotsoldater, pakkhester og sleder. Forrige gang hertugen hadde tatt seg fram på disse veiene, hadde han kommet som den norske kongens æresgjest. Nå lot han sine menn plyndre bygder og gårder. Mange hus ble brent. Leiesoldatene som satte faklene til de norske undersåttenes hustak, hadde kong Håkon av Norge selv vært med å betale for gjennom sine pengeleveranser til hertugen.

Så lenge Norge eksisterer, vil de huske at hertug Erik var der. For nordmennene er det som om han fortsatt beveger seg rundt, skrev Erikskrønikens forfatter mange år senere.

Litt før jul nådde hæren fram til Oslo. Det var drøyt 21 år siden byen sist ble angrepet av jarl. Den gang av Alv Erlingsson. Ingen forsøk ble gjort på å forsvare byen. Kongens soldater og lokale embedsmenn flyktet over den eneste broen over Frysja, som Akerselva het den gangen. Rev broen bak seg og barrikaderte seg i Akersborg som nå var ferdigbygget på klippen mot havet. Borgen var nærmest uinntagelig. Den hadde i de siste årene blitt bygget ut til et stort anlegg bestående av flere tårn og murer som lå utenfor hverandre. Den eneste inngangen gikk via en lang trerampe, opp på en åtte meter høy mur og derfra over en vindebro gjennom et kraftig tårn til den ytre borggården. Så snart fiendene nærmet seg ble trerampen revet og vindebroen heist.

Den norske hæren mobiliserer

De norske bondesoldatene var bevæpnet med
spyd, økser og klubber (foto: Pixabay ved Marcin)
Det kom en stor leidangshær mot Oslo, for å ta opp kampen mot svenskene. Det var ikke kong Håkon som kom marsjerende med sin hær. Han visste ikke at hertug Erik hadde inntatt Oslo, for rapportene om det som foregikk, hadde fortsatt ikke nådd fram til ham. Nei hæren besto av bønder. De skal ha kommet i to separate grupper fra hver sin kant. En flokk fra bygdene på Ringerike i nordvest, og en fra bygdene på Vestbredden av Oslofjorden fra sør. De hadde slått seg sammen til en diger skare på rundt 3000 mann, som gikk til fots. Lederen var en ung norsk ridder her Ivar Jonsson, som var lojal mot sin konge og som må ha organisert hæren på eget initiativ, så snart han fikk vite om hertug Eriks angrep på riket.
Ivar ledet hæren mot Oslo fra vest, på landeveien som buktet seg mellom gårdene inn i landet, et godt stykke fra sjøkanten, for å befri byen i et overraskelsesangrep. Ifølge krøniken kom hæren så nær byen at de var nær ved å overrumple de tyske og svenske okkupantene før speiderne oppdaget dem. Hertug Eriks menn ledet sine hester ut, gjorde seg klar i stor hast, og galopperte hæren i møte. Da hadde Ivar Jonsson ledet hæren forbi Aker kirke ned en bratt skråning til elva, forbi elvas nedre foss og tatt seg over elva.
Slaget stod i jula 1308 på sletten ved Akerselva
der Nedre Foss gård ligger i dag (foto: Pixabay
ved Gary Chambers)
På østsiden av elva i Akershagen gikk de to hærene mot hverandre. Åpne feltslag var en sjelden hendelse. Skandinavia hadde sett nok av hærer på mars de siste årene, men nesten ingen regelrette slag.
Nå i jula i år 1308 ble et feltslag utkjempet på den frosne marka utenfor Oslo. Nordmennene var tallmessig overlegne. Hertug Eriks hær var overlegen på alle andre måter. Bortsett fra ridder Ivar Jonsson og antagelig noen få andre norske stormenn, som deltok under hans ledelse, var nordmennene til fots. Hertug Erik styrke besto av ryttere. Nordmennene var hovedsakelig utstyrt med leidangsvåpen som økser, sverd, spyd og enkle jernhjelmer. Brorparten av hertug Eriks menn var utstyrt som andre europeiske riddere med ringbrynjer forsterket med panserplater, store trekantede skjold, hjelmer som ofte beskyttet nakke og ansikt og med glugger foran øynene. De var krigstrente adelsmenn og profesjonelle leiesoldater.

Slagets konsekvenser

I følge den svenske Erikskröniken var det mange
svenske riddere som mistet livet i slaget (foto:
Pixabay ved jaymethunt)
Historiker Tore Skeie forteller at vi vet  nesten ingenting om selve trefningen, og de to partene ga senere to vidt forskjellige versjoner av hvordan slaget forløp. Islandske annaler, som skrev ned det de hørte i ettertid, forteller bare at 30 norske falt og et ukjent antall, tyskere og svensker. Erikskrøniken har en helt annen versjon. Den forteller at mange svensker ble skadet, men at nordmennene falt som gress. At Eriks menn tok mange fanger, og etterpå
De 3.000 bøndene fra Asker, Bærum, Lier og
Ringerike møtte en profesjonell og pansret ridder-
hær. Selv hadde de kun spyd, økser og klubber
(ill.: Pixabay ved Bernd)
slengte likene i store hauger. Det blir av noen hevdet at så mange som 1 000 norske bønder falt eller ble såret. De som ville leve lenger flyktet.
Sannheten ligger nok et sted imellom disse beskrivelsene, men det kan være grunn til å tro at mange norske bønder falt for de profesjonelle og krigstrenede tyske leiesoldatene.
Det må ha vært merkbart tomt på gårdene i de små bondesamfunnene i Asker, Bærum og Lier når så mange av bøndene mistet livet i slaget.



Kilder:
  • Jomfruen fra Norge (Tore Skeie)
  • Akershus og middelalderbyen (Petter B. Molaug)
  • Byen og festningen - et ulykkelig naboskap (Bård Alsvik)

Kommentarer

Legg inn en kommentar