Saltveien

Ingen vet når saltproduksjonen fra saltvannet i Oslofjorden startet. Det vi vet er at mennesker trenger salttilførsel for å leve. Langs kysten av Askerlandet var det seks Saltbuer, noe vi også fant både langs Nesoddlandet, Hurum, Bærum og enda lenger sørover.

Vi vet litt om når dette sluttet, men også det er usikkert, mener Jan Martin Larsen. som har studert dette inngående og som vi har intervjuet.

Her får du historien:

Salt til Maten

Hadde Askerbøringene salt til maten? Spørsmålet er relevant, for trolig mer enn tusen år tilbake i tid og kanskje tidligere, begynte de produksjon av salt fra Oslofjorden.
En av dem vi har intervjuet er tidligere leder av Asker og Bærum historielag, Jan Martin Larsen. Han har interessert seg for dette temaet og hentet inn mye kunnskap om lokalhistorien.

Hvis du vil høre programmet om saltproduksjonen og -trafikken her i Asker, kan du gå inn på lenken:

https://winetravels.one/onewebmedia/SaltTilMaten.mp3

For tre-fire hundre år siden stod det både en saltbu
og en kalkovn her nede. Det er ikke mye vi ser til
det i dag.
I Jan Martin Larsens artikkel i Historielagets årbok finner vi at det var en betydelig saltproduksjon noen steder langs kysten av Norge. Likevel er virksomheten lite påaktet hos norske arkeologer og historikere, forteller han. Det finnes svært få vitenskapelig basert beskrivelse av saltproduksjonens historie i vårt land, og arkeologer har heller ikke forsøkt å finne noe saltproduksjonsanlegg, verken Vi har ingen konkrete opplysninger om når de begynte å produsere salt i Norge, men det er lite sannsynlig at starten ligger svært mange hundre år etter England og andre områder langs Nordsjøen. Vi kan bare gjette at det skjedde for ca. 2000 år siden så lenge det ikke er utført arkeologiske undersøkelser. 1000 år senere er det mange kilder som viser at saltproduksjon er en vel etablert virksomhet.

Kildene

Det finnes noen historiske kilder, selv om det er få.
I Fritjof Frøknes saga, kap. 5, kommer Fritjof til kong Rings gård og gir seg ut for å være saltsyder. Kongen far øye på at han har en stor armring av gull. Det røper Fritjof, og kongen sier at han må ha laget salt lenge for å bli eier av ringen!
I Eigil Skallagrimssons saga med handling fra 900-tallet står det i kap. 4: «I alle fylker tilegnet kong Harald (Hårfagre) seg all odel og alt land (bygd og ubygd), også sjøene og vannene, og alle bønder skulle være hans leilendinger, også de som arbeider i skogene, og saltkarer og alle veidemenn».

Saltproduksjon i indre Oslofjord

Opp denne veien til Syverstad gård ble saltet fraktet
før det deretter ble tatt på gamle veifar inn i Vestmarka.
Skattematrikkelen 164 7 forteller om saltvirksomheten. På 1640-tallet startet en reform av skattesystemet i Norge. Som tidligere ble den enkelte gård hovedfundamentet i skattleggingen på landet, men fordelingen skulle bli enklere og mer rettferdig - og gi staten (=kongen) større inntekter. Som grunnlag for dette ble Skattematrikkelen 1647 etablert med opplysning om hver gårds eier, bruker og landskyld.
Noen få av gårdene som er regnet med som saltgårder, har delt skyld, noe i salt og noe i andre varer, men bare saltskylda er regnet med her. I Rygge er landskylda ikke oppgitt i 1647 for de gårdene som var adelsgods. Vi har derfor supplert med tall fra skatteregnskap i 1666.
Det er viktig å understreke at landskylda i salt som er angitt for de enkelte bygdene i tabellen ovenfor ikke sier noe om hvor mye salt som ble produsert i 164 7. Salt ble brukt til mye mer enn å betale landskyld med. Det kommer vi tilbake til nedenfor.
Selv bygder som ikke hadde kystlinje hadde likevel slatproduksjon. Hovedsognet Ås grenset ikke til Oslofjorden, men saltgårdene der må ha hatt andeler i saltbuer i annekset Frogn.

Hvor lå saltbuene?

I Asker var det seks saltbuer (Kilde: Wikipedia)
Det må ha vært et stort antall saltbuer langs strendene i indre Oslofjord. Forfatteren av Askerboka, Halvard Torgersen sen., kastet i 1917 fram den tanken at de mange navnene langs kysten som har ild (eld) som forstavelse kunne være et minne fra saltsydingens tid. I en mørk vinter uten andre lyskilder, måtte saltbuene gjøre inntrykk. Navnet Elda som professor i historie og stedsnavngransker Oluf Rygh antok var navnet på en liten bekk, tenkte Torgersen seg kunne være navnet på Askerkysten der saltbuene sør for Holmsbuene (Holmen) lå, bl.a. i Leangen. Trekker vi den tanken lenger og lar Elda også omfatte de to saltbuene i Vollen/ Arnestad, så kunne neset og gården Elnes markerere sørenden av Elda.
I Asker er det dokumentert seks saltbuer på 1600-tallet. De blir nærmere beskrevet senere. De seks hadde tilstrekkelig kapasitet på 1600-tallet. Hvis kapasiteten var representativ for hele området i indre Oslofjord, kommer vi fram til antall saltbuer som vist i tabellen nedenfor. Alt tyder på at produksjonen var vesentlig større før svartedauden, og antall saltbuer kan da ha vært større eller hver saltbu kan ha hatt flere panner.
Omkring år 1700 tok saltkokingen i Asker slutt. I skifte på Nes i 1705 er gårdens andel i saltkjelen på Holmen regnet med i boets aktiva, men det opplyses at den ikke har vært i bruk de siste åtte år. Saltbruket på Arnestad var nedlagt i 1706. Salt fra Sør-Europa var bedre og billigere enn det norske. 

Distribusjon

Opp fra kysten, forbi Semsvannet og inn i Vest-
marka gikk Saltveien (kilde: Wikipedia)
Saltet fra Oslofjorden ble levert til folk inne i landet. Før vi fikk veier og jernbaner var vannveiene de beste transportårene både sommer og vinter. De som bodde i innlandet hadde bl.a. jern produsert av myrmalm å gi i bytte for saltet. Det er store jernvinneanlegg både i Hallingdal og nord for Randsfjorden (Dokkfløy). Saltet ble også solgt direkte til forbruker.
I vår programserie skal vi følge Saltveien fra kysten av Askerlandet og inn i Vestmarka.

(Kilde: Jan Martin Larsen i intervju og Asker og Bærum historielag, Årbok 2013)

Med tunge bører gjennom Vestmarka

Bratte åssider gjør det vanskelig å bringe tunge
bører gjennom Vestmarka.
Utgangspunktet i dette programmet er der Oldtidsveien kommer opp fra gamle Vakås gård og krysser Kongeveien og opp til den gamle gården Fjelken.
Vi vil holde fast ved forutsetningen om at de gamle oldtidsveiene gikk så rett som mulig fra gård til gård. I en tid uten transportmidler annet enn hest, så var det vel ingen som hadde behov for å gå mer enn nødvendig.
Men nå har vi altså kommet opp til gården Fjelken, som vi kaller den i dag.
Vil du høre dette radioprogrammet, kan du gå inn på lenken:

https://soundcloud.com/carl-erik-christoffersen/tunge-saltborer-gjennom-vestmarka

Fjelken lå altså i veikrysset mellom Kongeveien som gikk fra Kongsberg til Kristiania og veien ned til Vakås – og fortsatt ligger det en gård her.
Gammel-bonden på Skaugum,
nå "husmann" på Holtet
Ola Aaonsen.
Gamle Fjelken tror man ble ryddet 
en gang omkring Kristi fødsel. Gården ligger et steinkast ned i bakken fra Skaugum, som også er en av Askers eldste gårder. Det sies at Fjelken begynte som et underbruk av Skaugum gård.
Og gården var et trafikknutepunkt. Her har vært mye ferdsel i eldre tid. Den gamle veien fra Bærum gikk fra Tanum over til Åstad gård, krysset Stokkerelva og gikk opp Kloåsen på Hvalstad og til Fjelken. For så å gå videre over Skaugumjordene og ned til vadestedet ved Vøyen og derfra vestover forbi Brendsrud.
Men i tillegg kom Oldtidsveien opp fra Holmen og Syverstadstranda her. Fulgte veien opp til Skaugum og deretter gikk det forbi Semsvannet og videre innover i Vestmarka.
Og det er nettopp den veien vi skal følge i dag.

Bratte bakker

Bratt går det både nedover og oppover.
Nå har vi kommet ned til Hajem-veien, som vi følger bort til badeplassen Tømmervika, som vi finner her. Like etter følger Hajem-veien langs vannet – mens vi følger godt med på høyre side av veien. For Hajem-veien er ny – og på høyre siden vil vi finne rester etter den gamle Saltveien. I bøkene kan vi lese at det er sannsynlig at Saltveien fulgte et spor litt høyere i terrenget.
Joda, her ser vi tydelig et spor – så det vil vi følge!
Det gamle veifaret kommer ned igjen på den nyere Hajem-veien rett før husmannsplassen Tømmervika. Vi følger veien et stykke til vi kommer til krysset der Djupdalselva kommer ned til Semsvannet. Der følger vi skogsveien opp i Djupdalen noen hundre meter. Så holder vi oss på den smale og bratte stien oppover på venstre side av veien.
For her finner vi Djupdalskleiva som i følge bøkene er en del av Saltveien.

Steile åssider

Heldigvis fikk jeg John Rudolf Hanevold
med meg som kjentmann.
Hvis du vil forflytte deg selv eller varer du vil selge fra Asker og vestover, har du en eller flere utfordringer: Det er Skaugumåsen, Grosetkollen, Bergsåsen, Hagahogget og Furuåsen. Fjell som går svært bratt opp i tre hundre meters høyde eller mer.
Men så har vi kleivene i mellom, som gjør det mulig å forsere. Djupdalskleiva er en av dem – og det er akkurat der jeg befinner meg nå.
For da har jeg tatt fatt på Djupdalskleiva. Og her var det bratt. Skogen er tett og kleiva er bratt, men vi vandrer videre.
Etter hvert som vi kommer lenger opp i skogen og opp i høyden, er det med forundring vi tenker på at her oppe var det – ikke bare setrer på sommerstid – men også gårder fra gammel tid med jorder og husdyr som ble holdt i hevd.
Og på vei oppover Djupdalskleiva møtte jeg ingen andre enn John Rudolf Hanevold fra Hanevold-gårdene i Asker. Det er jeg glad for, for han har lovet å gå sammen med meg. I følge det som er sagt kjenner han Vestmarka som sin egen bukselomme. Det passer bra, for det er første gang jeg er her oppe.

Gupu Markastue

På Gupu møtte vi "bonden" Veghard Pekeli.
Den første gården vi kommer til langs Saltveien er Gupu. Og her har det bodd folk i hundrevis – ja kanskje tusenvis av år. Altså når saltveien over Vestmarka var i full drift. 
Gupu har en fin beliggenhet, på et høydedrag med utsyn både mot vest og øst. Den gamle Saltveien gjennom gården – og fra Tanumområdet passerer det nok et veifar som går vestover. Så vi kan si at gården var et trafikknutepunkt.
Undersøkelser viser at hit kom det mennesker for omkring 1.500 år siden. Gården hadde 123 dekar innmark i 1936. Rydningsrøyser viser at innmarka tidligere har vært større.
Som andre utmarksgårder ble Gupu liggende ubebodd etter svartedauden, men det kan ha vært brukt som seter. I manntallet 1664 er det ikke registrert at noen bodde på Gupu.
Den første dokumenterte bosetningen er fra 1696 da Torgeir Gupu bodde der.
Men så nysgjerrig som jeg er, vil jeg gjerne høre mer om alt dette. For her har jeg en avtale med dagens bonde her oppe – Vegard Peikli.

Furuholmen

Mange kjenner Furuholmen fra skiturer i marka.
Etter rundt en tjue minutters vandring har vi nå kommet til Furuholmen. Og nå er vi drøyt 270 meter over havet.
Et navn og sted mange sikkert kjenner fra skiturer i marka. Hytta sto ferdig i 1905 og eierne kjøpte og solgte skog i Bærum, og drev ut skogen på egne sager. De kjøpte også Gupuskogen. I 1917 ble Bærum kommune eier av både skogen og Furuholmen.
Vi vandrer videre på østre side av elva Fløyta. Et sted nede i her går Fløyta over til å hete Gupuelva og renner til slutt ut i Semsvannet – ikke så langt fra Tveiter gård.

Mye ved

Nå passerer vi på den vestre siden av Kjølåsen. Videre skal vi gå parallelt med det som heter Korselva.
Og vi har snakket mye om saltkoking i dette programmet. Naturlig nok – vil du kanskje si – siden det er det programmet handler om. Helt sentralt i den prosessen er ved til å brenne. Mye ved. For skal du holde liv i en ovn i flere døgn må du ha mye ved.
På 1300-tallet begynte Asker-bøndene en ny attåtnæring: Kalkbrenning. Og til det trengs - ja, du har kanskje gjettet det – mye ved. Rundt 300 år senere ble både Dikemark og Bærum jernverk etablert. Og hva er det et jernverk trenger enorme mengder av? Jo, du har sikkert gjettet det! Ved!
Når vi tenker tilbake, så er det vanskelig å se for seg at det fantes trær igjen i skogene rundt Asker.

570 Kølabonner

En liten rast på Persbonn.
Nå var det to måter å levere innsatsvarene til jernverkene. Ved har vi nevnt, men vi kan ikke gå her i Vestmarka uten å nevne køl!
Det å gjøre veden som brant om til køl, ble gutta på skauen i Vestmarka eksperter på. På rekke og rad lå Kølabonnene langs etter farene gjennom skogen. Hvis du studerer kartet vil du se en rekke steder som har bonn i navnet. Det har sitt utspring i Kølabonn – og vi skal passere mange av dem – for her i Vestmarka fantes det rundt 570 av dem!
Og den første ordentlige kølabonn vi kommer til på denne ferden langs Saltveien er Persbonn. For rundt 300 år siden hadde kølabrenneren Per sitt virke her. Navnene på kølabonnene fikk sitt navn etter stedet den lå på, hvem som drev den eller hendelser som hadde skjedd i løpet av driftstiden.
Selve kølabonnen ser vi ved siden av der stien går videre derfra. Per har nå gått inn i historien, ellers så vet vi ikke så mye om hvem han var.
Og skal vi sette denne kølproduksjonen litt i perspektiv, kan vi nevne at på hver kølabonn gikk det med et sted mellom 96 og 130 dagsverk. Langs deler av den ruta vi skal følge lå det 22 kølabonner langs en 12,2 km strekning!
Års uttaket av ved fra skogen var rundt 40 tusen kubikkmeter ved – som ble gjort om til køl.
Og det var bare det som gikk til jernverkene! På et bestemt tidspunkt hadde vi på en gang både saltproduksjonen, kalkbrenningen og jernverkene – som alle trengte enorme mengder ved! Ikke noe rart om det begynte å bli glissent mellom trærne.

Lov om skogshusvære

Nå ser vi Jongsmyrhytta – eller rettere sagt der den skulle ha stått. I 1915 ble det vedtatt Lov om skogshusvær. En av koiene som ble bygget på denne tiden var nettopp Jogsmyrhytta for å huse skogskarer. I 1952 ble koia revet, men tuftene der den står kan vi fortsatt se.
Vi passerer Tolvmannsbonn og Rudsmyrhytta. Også her finner vi ei av de mange koiene som ble bygget for skogskarene.

Ned mot Holsfjorden

Nå begynner vi å komme over på Liersiden av Vestmarka. Vi er i ferd med å komme opp på høyde med Damvann, og her går vannskillet – der vannet begynner å renne vestover.
Etter en times tid har vi kommet oss til Nordelva, som renner ned i Holsfjorden. Der tar stien oss ned til fjorden.
Akkurat her hvor vi er nå lå plassen Elvene. Her fra gikk salttransporten på isen nordover om vinteren, og på båt når det ikke var is. Vi må jo kunne si at dette var et svært viktig trafikknutepunkt!
Men her stopper også vår vandring. Vi har gått Saltveien fra Syverstadstranda på kysten av Askerlandet, videre tvers gjennom Asker fra øst til vest, videre gjennom Vestmarka og ned til Holsfjorden.



Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Kap. 6: Veinettet i Asker i år null

Var Romerne i Asker?

Kap. 5: Hvilke gravskikker hadde vi for 2.000 år siden