 |
| Ravnsborg på 1800-tallet. Malt av Frits Thaulow. (Faksimile fra boken Gjellebekk Skanse av Siv Tove Tangerud Andersson) |
Men som vi hørte i forrige program gikk ikke noe av denne planen som han hadde planlagt.
Hvis du vil høre siste program om Karl XIIs tropper i Asker, kan du gå inn her:
Svenskene tilbake på Ravnsborg
Oberst Dietrich Johan Löwenstierna og hans dragoner gjorde Ravnsborg gård om til sitt
hovedkvarter. Det var fortsatt mye snø og det var kaldt og soldatene trengte både ved for bål til å varme seg på foruten mat og drikke. Det kom gårdene på Hvalstad og i nedre del av Asker til å merke.
 |
| Norske bønder eller snapphanarna som svenskene kalte dem, lå bak trær og gjerder langs ridestiene. (Tegning av Andreas Hauge) |
Fra Ravnsborg raidet de rundt i Asker for å skaffe både seg selv og hestene noe å spise. Men den aktiviteten de svenske soldater utførte skulle by på flere utfordringer enn soldatene hadde sett for seg.
Ridestiene rundt Hvalstad og nedre del av Asker var besatt av bondeallmuen – der de lå på en rekke poster i skog og kratt på bakketoppene. Svenskene var ukjent med terrenget som mange steder ga muligheter for dristige bakholdsangrep.
 |
| Snapphaner ble straffet på de grusomste måter. Steile og hjul ble gjerne brukt. |
Snapphanar
Begrepet snapphanar dukket opp i forbindelse med bondeoppstanden i Skåne, midt på 1600-tallet. I utgangspunktet er det "hanen" på geværet som bøndene skjøt på soldatene med. Men soldatene begynte også å gi bøndene dette navnet. På 1600-tallet ble galgen ment å være en passende straff for dem som ble tatt til fange. En annen mye anvendt straffemetode var Steile og hjul. Der ble kroppen festet til et hjul. Deretter knuste man alle ledd for så å sette hjulet på en stake.
Bondelegret
Det sies at et sted i nærheten av Grosetkollen skal det være et sted som kalles Bondelegret (Bondelägret?). Det er usikkert når dette navnet dukket opp, men når vi ser nærmere på det, høres det ut som noe som har kommet fra svensk. Kanskje dragonene på Ravnsborg mente at her gjemte de norske bøndene seg, etter at de hadde gjennomført bakholdsangrep mot dem.
Den svenske kongen delte ut penger?
 |
| Kong Karl XII var aldri kledd i felt som sine øvrige generaler. Bare en enkel soldatuniform. |
Det at snaphanarna fikk utdelt penger, var heller ikke så sannsynlig, mener han. Trolig var det heller noen slags mynter som svenskene hadde fått laget før felttoget, som soldatene skulle ha betalt med, når de tok mat, drikke, høy til hestene og ved til å brenne, mener Siv Tove Andersson. Men at det skulle ha vært Karl XII som delte dem ut, som Hvalstad-beboerne trodde, er lite trolig, mener hun.
Takk til
Vi har hatt god bistand i produksjonen av disse programmene fra:
Fredrikke Hegnar von Ubisch, Asker Museum
Carl Emil Christophersen, vår militære ekspert
Siv Tove Tangerud Andersson, forfatter av boken Gjellebekk Skanse
Per Erik Brendsrud Andersson, med stor lokalhistorisk interesse
Hva skjedde videre?
Det er et faktum at Karl XII ikke var blant dem som ga seg lett. Her kan du lese om hvordan det gikk videre.
 |
| Etter at bøndene hadde utført bakholdsangrep på svenskene, måtte de gjemme seg. Oppe i åsen over Groset gård er det et sted som heter Bondelegret. Når dette navnet dukket opp er usikkert, men man antar at det kan ha vært et sted folk trakk til i ufredstider. |
26. mars: Den nye planen var altså å falle den norske hæren i ryggen. Generalmajor Axel Löwen med 5-600 dragoner red mot Hakadal. Planen var videre at styrken skulle ri videre mot Lunner i Hadeland, til Jevnaker og derfra sydover på isen på Holsfjorden til Lier og Gjellebekk.
Underveis tok offiserene inn på Hakadal verk. Der la de planer for den videre framrykningen.
For å skjule hva de diskuterte snakket de fransk, et språk de regnet med ingen forsto. Men der tok de feil. En prokurator (advokat) fra Oslo, Søren Løchstør, oppholdt seg på verket som flyktning.
Han lyttet til samtalen, forsto hva de hadde til hensikt og skrev en advarsel til generalløytnant Lützow.
For å skjule hva de diskuterte snakket de fransk, et språk de regnet med ingen forsto. Men der tok de feil. En prokurator (advokat) fra Oslo, Søren Løchstør, oppholdt seg på verket som flyktning.
Han lyttet til samtalen, forsto hva de hadde til hensikt og skrev en advarsel til generalløytnant Lützow.
27. mars: Meldingen sendte han med en skiløper (navnet hans er ukjent) som i 27 timer i ett strekk gikk den 9 mil lange strekningen fra Hakadal til Gjellebekk. Ved 12-tiden neste dag var han framme.
Omtrent på samme tid kom det også en annen melding som bekreftet Løchstørs advarsel: Ved Harestuskogen, ca. 5 km fra Harestuvannet, var de svenske soldatene blitt hindret under framrykningen. Der hadde lensmann Gregers Granavolden samlet 60-70 bønder som felte trær og la forhugninger over veien. Flere var også utstyrt med børser og kårder. I kampene falt fire nordmenn og to ble såret. På svensk side falt syv, 18 ble såret (tallene spriker) og noen tatt til fange. Svenskene var nå blitt forsinket i flere timer.
Under den videre marsjen mot Lunner hadde de gått hardt fram, stjålet og rasert gårder for løsøre.
28. mars: Generalløytnant Lützow reagerte hurtig da han fikk skiløperens melding. Den 28. mars ga han oberst Johan Wilhelm von Øtken med 440 dragoner ordre om å rykke nordover for å stanse eller forsinke svenskene.
En fortropp på tre kompanier, ledet av kaptein Knud Gyldenstierne Sehested, red foran og tok veien over den islagte Holsfjorden nordover mot Sundvollen. Senere fulgte obersten med hovedstyrken. Ca. kl. 21, etter 12 timers ritt, nådde fortroppen Stein gård.
Mens soldatene hvilte der, fikk de melding om at generalmajor Löwen og hans dragoner var kommet fram til Norderhov.
Der hadde han og hans nærmeste offiserer tatt inn på prestegården, mens soldatene ble forlagt på gårdene rundt eller under åpen himmel. På prestegården var offiserene blitt tatt godt imot av prestefruen, Anna Colbjørnsdatter Ramus som hadde serverte god mat og brennevin.
På Stein gård holdt kaptein Sehested og hans offiserer krigsråd. Skulle de angripe nå i ly av mørket eller vente på hovedstyrken?
De regnet med at det ville vare en god stund før oberst Øtken var kommet fram. Men først måtte de rekognosere. Løytnant Peder Tønder Collin fikk med seg to kjentmenn som veivisere,
Thor Hovland og Pål Pytten. Fra en ås sydøst for Norderhov kirke fikk de se vaktbål ved prestegården og gårdene rundt. Fienden så ut å gå til ro for natten.
29. mars: Rundt kl. 1-2 natt til søndag 29. mars red løytnant Collin i spissen for en fortropp på 18 mann inn på prestegårdstunet og gikk til angrep. Overfallet skapte overraskelse og forvirring. Kort tid etter kom flere soldater fra styrken etter og deltok i kampene som raste fram mot daggry og førte til tap på begge sider. Da von Øtken med fire kompanier kom fram, var slaget på det meste over. Fortroppen med løytnant Collin hadde utført en bragd.
Senere ble 130 krigsfanger ført til Bragernes, blant dem generalmajor Löwen, men mange hadde klart å rømme.
Da generalløytnant Lützow ved middagstider søndag fikk melding om seieren, sørget han for at det ble sendt rødvin og to halve ankre fransk brennevin til seiersskål for styrkene ved Gjellebekk.
2. april: Det går rykter om at den svenske kongen var på Ravnsborg og hadde selv inspisert skansene på Gjellebekk.
6. april: Fregatten Hviteørn med kaptein Peter Wessel Tordenskjold ankrer opp på Drammensfjorden. Om bord var det blant annet en rekke offiserer som raskt forflyttet seg opp til general Lützows stab på Gjellebekk.
14. april: Men svenskekongen ga ikke opp. De svenske soldatene gjorde et nytt framstøt fra Bærums verk over Krokskogen mot Sundvollen. I det trange passet ved Nordkleiva lå bønder fra Valdres, Hallingdal og Ringerike i stillingene, ledet av fogd Lars Michelsen. Før angrepet hadde Lützow beordret 150 mann fra Valdreske kompani ledet av kaptein Anthony Coucheron til å komme bøndene til unnsetning.
16. april: Ca. en time etter at Coucherons kompani var kommet på plass, angrep den svenske oberst Schlippenbach med en styrke på 1000 mann. Også denne stillingen ble for sterk. Etter en natts kamp, trakk svenskene seg tilbake.
Kongen hadde lidd tap på tap. Nå så det virkelig mørkt ut for ham.
17. april: Endelig kom den norske hjelpen fra Danmark, der tre regimenter med 4000 soldater ble satt i land i områdene rundt Moss og Fredrikstad. Ved Moss kom det til kamper om hovedmagasinet. Mange svensker falt og 500 ble tatt til fange.
24. april: Generalløtnant Lützow fikk informasjon om at svenskene hadde begynt å trekke seg tilbake fra Ravnsborg.
25. april: General Lützow sender dragonene fra Gjellebekk fram mot Ravnsborg for å jage bort svenskene. Svenskene tok ikke opp kampen, men trakk seg tilbake til Kristiania og brøt broene bak seg.
30. april: Natten til 30. april startet Karl XII tilbaketrekning fra Christiania. Seks ukers beleiring var slutt. Skansene ved Gjellebekk hadde holdt stand.
Omtrent på samme tid kom det også en annen melding som bekreftet Løchstørs advarsel: Ved Harestuskogen, ca. 5 km fra Harestuvannet, var de svenske soldatene blitt hindret under framrykningen. Der hadde lensmann Gregers Granavolden samlet 60-70 bønder som felte trær og la forhugninger over veien. Flere var også utstyrt med børser og kårder. I kampene falt fire nordmenn og to ble såret. På svensk side falt syv, 18 ble såret (tallene spriker) og noen tatt til fange. Svenskene var nå blitt forsinket i flere timer.
Under den videre marsjen mot Lunner hadde de gått hardt fram, stjålet og rasert gårder for løsøre.
28. mars: Generalløytnant Lützow reagerte hurtig da han fikk skiløperens melding. Den 28. mars ga han oberst Johan Wilhelm von Øtken med 440 dragoner ordre om å rykke nordover for å stanse eller forsinke svenskene.
En fortropp på tre kompanier, ledet av kaptein Knud Gyldenstierne Sehested, red foran og tok veien over den islagte Holsfjorden nordover mot Sundvollen. Senere fulgte obersten med hovedstyrken. Ca. kl. 21, etter 12 timers ritt, nådde fortroppen Stein gård.
Mens soldatene hvilte der, fikk de melding om at generalmajor Löwen og hans dragoner var kommet fram til Norderhov.
Der hadde han og hans nærmeste offiserer tatt inn på prestegården, mens soldatene ble forlagt på gårdene rundt eller under åpen himmel. På prestegården var offiserene blitt tatt godt imot av prestefruen, Anna Colbjørnsdatter Ramus som hadde serverte god mat og brennevin.
På Stein gård holdt kaptein Sehested og hans offiserer krigsråd. Skulle de angripe nå i ly av mørket eller vente på hovedstyrken?
De regnet med at det ville vare en god stund før oberst Øtken var kommet fram. Men først måtte de rekognosere. Løytnant Peder Tønder Collin fikk med seg to kjentmenn som veivisere,
Thor Hovland og Pål Pytten. Fra en ås sydøst for Norderhov kirke fikk de se vaktbål ved prestegården og gårdene rundt. Fienden så ut å gå til ro for natten.
29. mars: Rundt kl. 1-2 natt til søndag 29. mars red løytnant Collin i spissen for en fortropp på 18 mann inn på prestegårdstunet og gikk til angrep. Overfallet skapte overraskelse og forvirring. Kort tid etter kom flere soldater fra styrken etter og deltok i kampene som raste fram mot daggry og førte til tap på begge sider. Da von Øtken med fire kompanier kom fram, var slaget på det meste over. Fortroppen med løytnant Collin hadde utført en bragd.
Senere ble 130 krigsfanger ført til Bragernes, blant dem generalmajor Löwen, men mange hadde klart å rømme.
Da generalløytnant Lützow ved middagstider søndag fikk melding om seieren, sørget han for at det ble sendt rødvin og to halve ankre fransk brennevin til seiersskål for styrkene ved Gjellebekk.
2. april: Det går rykter om at den svenske kongen var på Ravnsborg og hadde selv inspisert skansene på Gjellebekk.
6. april: Fregatten Hviteørn med kaptein Peter Wessel Tordenskjold ankrer opp på Drammensfjorden. Om bord var det blant annet en rekke offiserer som raskt forflyttet seg opp til general Lützows stab på Gjellebekk.
14. april: Men svenskekongen ga ikke opp. De svenske soldatene gjorde et nytt framstøt fra Bærums verk over Krokskogen mot Sundvollen. I det trange passet ved Nordkleiva lå bønder fra Valdres, Hallingdal og Ringerike i stillingene, ledet av fogd Lars Michelsen. Før angrepet hadde Lützow beordret 150 mann fra Valdreske kompani ledet av kaptein Anthony Coucheron til å komme bøndene til unnsetning.
16. april: Ca. en time etter at Coucherons kompani var kommet på plass, angrep den svenske oberst Schlippenbach med en styrke på 1000 mann. Også denne stillingen ble for sterk. Etter en natts kamp, trakk svenskene seg tilbake.
Kongen hadde lidd tap på tap. Nå så det virkelig mørkt ut for ham.
17. april: Endelig kom den norske hjelpen fra Danmark, der tre regimenter med 4000 soldater ble satt i land i områdene rundt Moss og Fredrikstad. Ved Moss kom det til kamper om hovedmagasinet. Mange svensker falt og 500 ble tatt til fange.
24. april: Generalløtnant Lützow fikk informasjon om at svenskene hadde begynt å trekke seg tilbake fra Ravnsborg.
25. april: General Lützow sender dragonene fra Gjellebekk fram mot Ravnsborg for å jage bort svenskene. Svenskene tok ikke opp kampen, men trakk seg tilbake til Kristiania og brøt broene bak seg.
30. april: Natten til 30. april startet Karl XII tilbaketrekning fra Christiania. Seks ukers beleiring var slutt. Skansene ved Gjellebekk hadde holdt stand.
Kommentarer
Legg inn en kommentar