Kap. 5: Hvilke gravskikker hadde vi for 2.000 år siden

Ved Asker kirke ligger det store gravhauger på rad og rekke.
Arkeologene tolker dette som at området var et maktsentrum
 i jernalderen.

Det er registrert nærmere 180 gravhauger og gravrøyser i den tidligere Asker kommune. Arkeologene mener at dette er mange gravhauger og-røyser i et slikt begrenset område. Tar vi for oss den nye kommunen, blir tallet mye høyere. 

Ikke alle er så store som Prinsehaugen. Den ligger på det som i dag er Asker Prestegård. I forrige episode nevnte vi at det var den gamle gården Røyrin – som trolig ble etablert rundt år null.
Rundt Asker kirke finner vi en rekke mektige gravhauger – noen av dem er rundt 25 meter i diameter. Her ligger store gravhauger på rad og rekke. Og faktisk er det flere enn de fleste av oss ser når vi passerer.

Vil du høre vår podcast? Gå inn på lenken under:

https://soundcloud.com/carl-erik-241245420/hvilke-gravskikker-hadde-vi-for-2000-ar-siden

Ikke alle gravhauger i Asker
 er like dominerende som Prinse-
haugen på jernaldergården Røyrin.

Vi fikk i forrige episode også vite at området der de ligger trolig var et maktsentrum. Med jernalder-gårdene Røyrin, Skaugum og Asker-gårdene tett på. Vi fikk også vite at det dessverre var gravd for lite i Asker til å ha et godt bilde av bygda i år null, i følge arkeologene. Og ser vi nøyere etter kan vi se flere gravhauger på plenen rett foran kirken. Det var nok ikke tilfeldig. Det er sannsynlig at det gikk et viktig veifar forbi der i tidligere tider. Men hvordan var gravskikkene for 2.000 år siden? Det har vi - ved hjelp av kunnskapsrike fagfolk funnet ut mer om.

Nær gårdene og viktige veifar

Gravfelt ble ofte lagt i nærheten av viktige vei-
far, som her ved oldtidsveien ned fra Skaugum.

Arkeologene kan fortelle at man i jernalderen begravde sine forfedre i nærheten av gårdene eller ved viktige veifar.

I løpet av Eldre jernalder blir det også vanlig med gårdsgravfelt i mange områder. Samtidig finnes det også både enkeltliggende gravhauger/-røyser og gravplasser som omfatter så store arealer at det er rimelig å knytte dem til større enheter enn enkeltgårder.

Når gravhauger – som for eksempel stor-haugene ved Asker kirke – ble lagt der, er det naturlig å tenke seg at noen har ønsket å markere sin makt i nærheten av der folk ferdes. Noe slikt som vi i våre dager ville ha kalt «Show-off».

Stor variasjon i typer gravmonumenter

Noen gravrøyser er svært enkle, mens vi lett kan
se andre stor-hauger, er disse vanskeligere
å oppdage.

Ikke alle gravhauger i Asker er så store som Prinsehaugen, som ligger på det som i dag er Asker Prestegård. I Eldre jernalder var det den gamle gården Røyrin. I følge forsker Lisbeth Skogstrand ved Institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitetet i Oslo, var det stor variasjon i hvordan man gravla.

Fra år null begynte folk igjen å anlegge store gravhauger. Det var ikke uvanlig å bygge hauger som var omkring 20 meter i utstrekning, og de største kunne være over 40 meter i diameter og 6–7 meter høye. Som regel var haugene runde eller ovale, men mot slutten av romertiden be­gynte noen også å bygge langhauger, det vil si gravhauger som var mer enn dobbelt så lange som de var brede. Bare kvinner ble gravlagt i slike hauger.

Mens branngravskikken var enerådende i førromersk jernalder, begynte man i romertid å gravlegge enkelte personer i kister og steinkamre uten å kremere dem først. Samtidig fortsatte kremasjonsgravskikken som den vanligste måten å bli gravlagt på. Kremerte bein kunne bli lagt i en beholder av bronse, keramikk, tøy eller bark, eller bli spredt utover bakken. Over selve graven kunne det anlegges en røys, steinlegging, haug, bauta eller ingenting. Ofte bygget man først en røys som så ble dekket av et tykt jordlag.

Arkeolog Margrete Figenschou Simonsen kan også forteller at man på Bjerkøya i 1949 fant en ødelagt steinkiste (da en hytte skulle settes opp). I den ødelagte steinkisten lå kraniet til en som var gravlagt i Eldre jernalder. Rundt om i den jorda som var gravd bort der hytta skulle stå, lå deler av skjelettet.

Dyssegravene på Hurum

Dyssegraven på Rødtangen
(foto: www.hurumhistorielag.org)

Det finnes mange kulturminner på Hurumlandet som forteller oss at området har vært bebodd i forhistorisk tid. Tydelige tegn på dette finner vi på Rødtangen, hvor det er funnet gravrøyser fra bronsealderen. I eldre bronsealder ble den døde plassert i kisten fullt påkledd og med ulike gjenstander. Mennene fikk gjerne med seg bronsesverd, økser, dolker, kniver og smykkenåler. Kvinnene fikk med seg kniver og dolker, samt smykker som halsringer, armbånd og beltespenner. Røysenes beliggenhet kan tyde på at det var viktig for mennesker i bronsealderen både at røysene kunne ses fra sjøen og at sjøen kunne ses fra røysene.
Like ved gravrøysene er det også funnet noe så sjeldent (i Norge) som en dyssegrav (megalittgrav/gravkammer av steinblokker) fra yngre steinalder (4500 – 1800 f.Kr.). Ordet «dysse» er av dansk opprinnelse. Det er funnet mange dyssegraver i Sør-Skandinavia (Sør-Sverige og Danmark), og enda flere nedover i Europa (f.eks. Frankrike og England), men svært få i Norge.

Graven er bygget opp av store, stående steiner som har utgjort veggene i et gravkammer. Over disse har det ligget en stor stein som har fungert som tak. Gravens beliggenhet ved innløpet til Drammensfjorden indikerer at det her allerede for 4500 år siden lå et sosialt og religiøst sentrum. I dag ligger dyssegraven på Rødtangen 33 meter over havet, men da den ble anlagt lå den helt nede i vannkanten. (Kilde: www.hurumhistorielag.org)

Mange funn fra åkre er pløyde flatmarksgraver

Ikke det arkeologene kaller en flatmarksgrav,
men de fleste gravhaugene på Grønlia er
ganske flate.

Som nevnt er det stor variasjon i gravmonumentene i Eldre jernalder. Blant annet finnes det mange graver uten synlig markering over markoverflaten – såkalte flatmarksgraver. De store gravhauger var gjerne forbeholdt høvdinger.

Hvis vi forflytter oss ned over på den lille åsryggen som i dag kalles Grønlia, vil vi kunne finne noen rester etter en husmannsplass som lå der for ikke veldig lenge siden. Den het Syverstadbråten og var en av de husmannsplasser Syverstad gård hadde.
Ikke langt unna der husmannsplassen lå, finner vi seks gravrøyser. Arkeologene snakker om at de kan være fra Jernalder. Siden gravrøysene ikke er undersøkt/gravd ut, er det vanskeligere å tidfeste nøyaktig tiden de er fra.
Alle gravene er i følge Riksantikvaren klart definerte med rund form. Noen av dem er bare 20-30 centimeter høye – noe som gjør det vanskelig å skille

Dette er "storhaugen" på Grønlia. Omkring
en meter høy. Heller ikke denne er lett å få
øye på!

dem fra andre ujevnheter i terrenget. En av dem er en drøy meter høy – slik at vi kan få et godt inntrykk av den.
I følge Riksantikvarens notater kan man ikke se bort fra at det kan være flere gravrøyser i området. I skogbunnen her er det generelt lite stein. Noe som gjør at gravene er lettere å finne, siden det der er opphopninger av stein i graven.
Vi finner ingen klart markerte veifar i området der gravene ligger. Dersom vi følger arkeologenes antagelse om at man også gravla forfedrene på gårdene, har vi spurt hvor denne jernaldergården kan ha ligget. 
Det er ikke veldig langt fra Syverstad gård, men ut fra navnet mener man at denne gården dukket først opp i vikingtiden. Da ble den skilt ut fra Hval gård. Som er eldre. Så hvor jernaldergården på Syverstadbråten har ligget vet man fortsatt ikke.