Kap. 6: Veinettet i Asker i år null

Et typisk hulveispor forsvinner ned i skogen.
Fram til 1600-tallet var det ikke bygget landeveier i Norge. Den første kongeveien ble ferdigbygget mellom Bragernes og Oslo (gjennom Asker) i 1665. Likevel reiste mennesker landsdelene i mellom, med skipsleia langs kysten som den viktigste transportåren. Til lands gikk trafikken der man lettest kunne komme frem.

I Asker (eller Skogheimr herred som det engang het) var det i tidligere tider kanskje til sammen rundt 30-40 km med oldtidsveier på kryss og tvers i bygda. Tar vi med området Vestmarka den gang mye av det tilhørte Asker, dobles kanskje tallet. I dag finner vi bare rester etter de gamle veifarene (hulveiene) i Asker.

Hulveier har vært gang- og rideveier, der ferdsel gjennom århundrer har skapt grøftelignende fordypninger i terrenget med tilnærmet U-formet tverrsnitt. Hulveier er ofte tydeligst på morener eller andre løsmasser og i hellende terreng. Der veifaret går ut i dyrka mark eller over på fastere undergrunn forsvinner de ofte for det blotte øyet. I følge arkeolog Camilla Cecilie Wenn oppstår hulveier når bakken er av en spesiell beskaffenhet som slites lett ned, når for eksempel tunge lass slepes etter en hest.

Vil du høre vår podcast? Gå inn på lenken under:


Oldtidsveier i Asker

Det veinettet som er kjent i "gamle" Asker fra
tidligere tider.

En av de vi kan følge lengst er oldtidsveien gjennom Asker fra Bærum til Lier. Vi finner den lett i et langt strekk der den passerer Åstad gård. Der har veien er typisk hulveipreg. Videre kan vi finne den der den passerer Solstadveien 35 på Hvalstad, der den igjen framstår med et klart hulveipreg. Så har den gått opp forbi (eller tvers gjennom) Pikeskolen/Sanatoriet på Hvalstad og videre opp i skogen retning Skaugum. Der gikk den gjennom gårdstunet på Skaugum, ned over jordene og med retning Vøyen gård (opprinnelig Vodin som indikerer at det er en gård fra Eldre jernalder).

Norges eldste hjul er fra
begynnelsen av Eldre jern-
alder. Funnet på bunnen av
 en brønn i Sarpsborg.
Ved Vøyen gård har den delt seg, der den ene delen har gått innom Berg gård og videre vestover mot Lier. Den andre har gått i retning av Haneval, Hogstad og ned til Brendsrud. Denne veien gikk gjennom åkre og mye dyrket mark, så den er flere steder borte i dag.

En annen oldtidsvei som arkeolog Margrete Figenschoug Simonsen anbefaler en vandring langs, er den som går forbi gravhaugene på Gui (eller Gui-varvet som det også kalles) og ned til Vollen. Den er en stor opplevelse sier hun.

Som arkeolog Jes Martens forteller om i podcasten, begynte man å kjøre med hjulgående vogner mye tidligere i Danmark enn i Norge. Der er det avbildet vogner med fire hjul på helleristninger fra bronsealder (1.700-500 fvt.), men i følge ham hadde de vogner med hjul allerede i Yngre steinalder. Altså kanskje mer enn tusen år før år oss. I Sarpsborg fant man et hjul på bunnen av en brønn i Sarpsborg i 2003. Sist brukt for ca. 2.300 år siden.

 Trolig var det ikke mange steder den vognen kunne kjøre i Norge. De fleste lass som ble fraktet langs veien i Norge ble slept etter en hest langs oldtidsveiene.

Mange hulveier forsvunnet

Opp fra Syverstadstranda går oldtidsveien,
men midtveis mellom Syverstad og Hofstad
har E18 kuttet veien.
Ellers så gikk det viktige veifar oppover i bygda fra både Holmenbukta, fra Syverstadstranda og fra Leangstranda. I løpet av vår tid har kommunen tillatt boligbygging der disse veifarene har gått, noe som gjør at villaer og tujahekker har kommet i stedet for oldtidsveiene.

Skulle du reise fra Oslo til Bragernes før kongeveien kom – slik som da biskop Jens Nilssøn skulle på bispevisitas i 1593 – var det vanligst å ta båt til Syverstadstranda i Asker og derfra videre på hest.

Hulveien på Hvalstad
gjennom Solstadveien 35
Hulveier er vanskelige å datere, forteller arkeolog og askerbøring Camilla Cecilie Wenn. Iblant kan man finne gjenstander, mistet eller kastet av mennesker som har fulgt veien, men disse gir bare en indikasjon på minimumsalder og sier ikke noe om når veien først ble tatt i bruk. Noen ganger finner
man hulveier i sammen med andre kulturminner, for eksempel gravfelt og bosetningsspor som kan gi oss en pekepinn på alder.

Et eksempel på dette er hulveien som går gjennom Hvalstad der man i 1920 fant en flintdolk da et hus skulle bygges på. I følge Camilla Cecilie Wenn kan dette bety at hulveien ble tatt i bruk for både 2.000 og 3.000 år siden.

Salttrafikken over Vestmarka

Opp Djupdalskleiva går Saltveien.
Den er bratt, noe John R. Hanevold
her fikk kjenne.
Det blir antatt at saltproduksjonen langs Asker-landet begynte rundt år 500. Kanskje før, sier noen. Siden vi har den første dokumentasjonen om denne trafikken fra Middelalderen, er det umulig å si når det begynte. Etter hvert produserte man så mye salt at askerbøringene kunne bruke overskuddet som byttemiddel for å skaffe seg jern.

Trolig gikk det ikke mange år før trafikken på Saltveien gjennom Vestmarka tok seg opp. Oppe i Hallingdal og området i Valdres var det stor jernproduksjon, som Askerfolket i jernalderen hadde bruk for. Salttrafikken foregikk primært på vinterstid, for i sommerhalvåret var det travelt med annet på gårdene i Asker. Når snøen lå dro man slep med salt over Vestmarka langs gamle veifar.

Vi vet at jernet begynte å dukke opp i det vi går fra Bronsealder til Eldre jernalder ved ca. 600 fvt. (før vår tidsregning). Det gikk enda noen hundre år før jern ble fremstilt i Norge for første gang. I følge arkeolog Lisbeth Skogstrand var det en komplisert prosess å lære hvordan man gikk fra myrmalm til brukbart jern. Etter hvert fikk man ved hjelp av myrmalm, enkle smelteovner og ved hardt arbeid ble jernet etter hvert allemannseie. Mens bronsen oftest ble brukt til statusobjekter som smykker, våpen og rituelle gjenstander i samfunnets øverste sjikt, var de første jerngjenstandene små personlige ting. Det tar mange hundre år fra bron­se­al­der­en er slutt, til jernet blir særlig utbredt i Norge. Etter hvert ble jern det første allmenne bruksmetallet, og det ble anvendt til alle mulige slags redskaper og våpen.

Dersom du skulle ønske å utforske denne Saltveien i dag, er det mulig. Store deler av den er lagt inn på en del kart. Dessuten er den flere steder merket.

Gikk fra gård til gård

På tur på hulveien ned fra Åstad gård med
Asker og Bærum historielag.
Vi ser i dag at de fleste oldtidsveiene i Asker gikk i mest mulig rette linjer fra gård til gård. Trolig hadde ikke jernalderfolket noe behov for å forlenge veien med tunge bører som de skulle ha med seg.

Ser vi nærmere på veien fra Bærum er det naturlig å tenke seg at den har gått innom Billingstad gård, videre til Åstad, deretter rett forbi Solstad, videre gjennom skogen til Skogheim (Skaugum). Hvem vet om det i år null også lå en gård ovenfor dagens Skaugum. Like ved der oldtidsveien passerer på østsiden av vannreservoaret oppe ved Holtet, har arkeologene funnet en rekke rydningsrøyser, gravhauger og kokegroper. Det kan bety at det var jorder her oppe og at det sannsynligvis bodde mennesker her.

Hulveier har vært i bruk gjennom store deler av forhistorien, og er automatisk fredete kulturminner.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Var Romerne i Asker?

Kap. 5: Hvilke gravskikker hadde vi for 2.000 år siden