Kap. 7: Hva stod på menyen i år null?

I det vi går inn i Bronsealderen begynner
mattradisjonene å endre seg.
(Foto: www.fortidsfamilien.com)

I denne episoden er vi nysgjerrige på hva som stod på matbordet for 2.000 år siden. I for eksempel Danmark har de funnet mye om det i de såkalte kjøkkenmøddinger (kjøkkenavfallshauger). Når arkeologene finner rester etter måltider, fossile bein og planter, får de håndfaste data om hva folk spiste. Det er dessverre kun unntaksvis at slikt materiale blir funnet på norske boplasser fra yngre steinalder. 
Selv om det er perioden rundt år null vi primært vil omtale her, tillot vi oss å starte vår podcast-serie med begynnelsen - Steinalderen. Her hvor vi skal finne litt ut om hva folk spiste, vil vi også starte der. Ved å gå inn i historien i det vi går fra Yngre steinalder til Bronsealder, ønsker vi å få et perspektiv på askerbøringenes matvaner over tid. Som vi har hørt tidligere er dette en tid da klimaet har vært behagelig og det har vært godt å bo langs Oslofjorden. Folk flest har bodd i enkle "boliger" og man har flyttet på seg - om enn ikke så langt. Ved inngangen til Bronsealderen er klimaet i endring til både kjøligere og fuktigere, og det blir behov for bedre boliger. Dessuten begynner man ved overgangen til Eldre jernalder å dyrke korn og holde husdyr.

Vil du høre vår podcast? Gå inn på lenken under:

Våre første bondegårder kom i Eldre jernalder

(Foto: www.fortidsfamilien.com)
Hva finner vi på de få boplassene som har materiale som egner seg for analyse? Hvilke "matrester" ligger igjen i dag? Arkeolog og askerbøring Camilla Cecilie Wenn fra har i tidligere episoder fortalt at arkeologene har dessverre gravd for lite i Asker. Dermed er det vanskelig å tegne et godt bilde av hvordan det var. Men hun forteller at de har hatt utgravinger flere steder i området rundt Asker. Blant annet var hun utgravingsleder på en utgraving på Hønen på Ringerike.
Dette er et område - ikke veldig langt fra og ikke veldig forskjellig fra Asker . Her fant de et rikt materiale som kunne analyseres.
På den ene siden var det mulig å analysere de kullrestene som lå igjen i kokegropene de fant. På den andre siden var det mulig å gjøre pollentester.
Jernalderens kjøkken/kokegroper i praktisk bruk
(Foto: www.fortidsfamilien.com)
Om kokegropprøvene fordeles på alder, fremkommer et bilde av variert vedartbruk i bronsealder, etterfulgt av kun bjørk tidlig i eldre jernalder, mens det etter år null hovedsakelig benyttes furu. Andre treslag de benyttet til å fyre opp sine kokegroper var or og hassel. Så da vet vi hvilke treslag det var mye av og var lett å skaffe.
I tillegg til slike analyser tas også pollenprøver. Disse kan fortelle hva slags planter de hadde rundt seg. Ikke minst hva de dyrket. Oppe på Ringerike fant man ut at bygg ble dyrket fra rundt 250 fvt. (før vår tidsregning) og havre fra tiden rundt år 500. 
Ved denne utgravingen fant man også skjelettet av en hest, som var trolig syk og gammel da den døde og derfor ble spist.
Funn fra andre steder forteller at menneskene hadde en allsidig meny av fisk (sei, torsk, lyr, laks, makrell), ulike sjøfugl og sjøpattedyr. Også landdyr ga mat og råmaterialer (for eksempel hjort og svin) samt pels og skinn (rev, oter, mår). Hasselnøtter, erteplanter, bær og andre planter (for eksempel meldestokk) ble utnyttet.

Bordets gleder blir mer avansert

Utover i Eldre jernalder, rundt år null, blir det mer
dyrking på gårdene, noe som fører til mer variert mat.
(Foto: Arkeologisk museum,
Universitetet i Stavanger)

Rundt år null hadde vi altså rundt 33 gårder i Asker. Som vi har tidligere nevnt her hadde man begynt å dyrke jorda på den tiden samt holde husdyr på gårdene. I følge arkeologene var det trolig små avlinger å hente ut fra jordbruket på den tiden. Noen steder hadde man begynt å forstå verdien av å gjødsle, men trolig var slike teknikker i sin spede begynnelse. Folk var derfor nødt til å fortsette både fiske og jakt for å få nok mat. Det var godt med vilt- og fiskeressurser og de kunne bruke teknologier som var utviklet over lang tid.
Så dermed kan vi oppsummere at folk hadde trolig tilgang på vilt, fisk, tamdyr fra gårdene, dyrkede planteprodukter samt bær og annet de fant i skogen.

Romernes påvirkning

Romernes påvirkning var enorm.
Her et romersk glassbeger som ble
funnet i en grav på Tu i Rogaland.
(Foto: Terje Tvedt, Kulturhistorisk
museum, UiO)
Som arkeolog Lisbeth Skogstrand ved Institutt for arkeologi, konservering og historie (UiO) har fortalt i tidligere episoder var romernes påvirkning på de germanske stammer enorm. Ikke bare i gravskikker, men i samfunnet generelt. Gjestebud med mye god mat og drikke var svært sentralt for eliten i romertid (0–400 e.Kr.). Å samle familie, venner og bekjente og by på mat og drikke er noe mennesker har gjort til alle tider og over hele verden. I romertid ble gjestebudet i tillegg en viktig sosial institusjon hvor man etablerte og ved-likeholdt lederskap, viktige maktrelasjoner og allianser.
Den romerske historikeren Tacitus forteller om germanerne: "Under gjestebud rådslår de om hvordan man skal forsone uvenner, hvordan man skal få i stand ekteskap og hvem man skal velge til høvdinger, ja, man avgjør til og med spørsmål som gjelder krig eller fred."
Gjestebud kunne holdes ved ulike anledninger, som for eksempel i forbindelse med gravlegginger eller årlige ritualer som samlet mennesker fra et større område. Gjestebud var også viktig for å samle og underholde et følge av krigere.
Germanerne lot seg sannsynligvis både imponere og begeistre av romernes gjestebudstradisjoner, og et stort antall romerske bordserviser og vinkar fant veien til Skandinavia. Samtidig plukket og mikset germanerne romerske importvarer, kombinerte dem med lokale gjenstander og brukte dem på sin egen måte.

En uke med jernaldermat?

(Foto: www.fortidsfamilien.com)

På bloggen www.fortidsfamilien.com kan du finne noen som har gått hundre prosent inn for å teste ut hvordan maten var i jernalderen. Faktisk testet Espen og Lena Eikeland Kutschera samt barn dette i en hel uke. Her gir de oss et godt innblikk i hvordan dette gikk:

Mat må man ha, og den skulle selvsagt helst være mest mulig autentisk. Det er grenser for hvor realistisk en ukes opphold i jernalderen kan være. Vi trengte verken høste, sanke, jakte, slakte eller melke. Det var husfruen på Jernaldergården som kom med maten, og hun sørget godt for oss. Vi prøvde å holde oss til matvarer som fantes i jernalderen. Det gikk i kål, løk, neper, reddiker, hestebønner, linser, byggryn og andre kornprodukter, epler, bær og honning. Kjøtt sto nok sjeldnere på bordet for vanlige folk i den virkelige jernalderen, men vi spiste både svin, elg, storfe, lam og kylling.
Til frokost og kvelds spiste vi som regel grøt, oftest søtet med bær og honning. Iblant hadde vi også i en melke- eller fløteskvett. Middagen ble enten laget som stuing/sodd av grønnsaker og kjøtt, eller vi steikte kjøttet ved siden av, på steinheller. Lørdagskvelden var det skikkelig festmat med lammelår i kokegrop, som vi inntok i lag med husfruen og vertene på Jernaldergården.
Med tilgang på korn som bygg og etter hvert
havre ble grøtmåltider en gjenganger.
(Foto: www.fortidsfamilien.com)
Kokekarene var spannformede leirkar av relativt beskjeden størrelse, slik at vi måtte fordele maten på to eller flere leirkar. Flere små leirkar koker fortere enn ett stort. Siden varmen kommer fra siden må leirkarene snus og vendes på hele tiden for at maten ikke skal brenne fast i karveggen. De spannformede leirkarene har iblant hatt jernhank, som tyder på at de også kunne henge over varmen, men karene vi brukte hadde ikke dette.
Særlig grøten falt i smak hos familiens yngste medlemmer. Honning og bær gjør underverker med vassgraut, og en melk- eller fløteskvett likeså. Vi brukte hovedsakelig havre, men spedde også på med kokte byggryn for variasjonens skyld.
Stuing med grønnsaker var ikke så populært, men det er det heller ikke hjemme. Når maten i tillegg er usaltet, eller kun får litt salt på toppen til slutt, er den også litt spesiell, men første dagen var stuingen virkelig god, og alle forlangte påfyll. Salt var neppe vanlig i jernalder-kostholdet, i så fall bare som en luksusvare. I tillegg tåler ikke leirkarene salt og gjør det derfor naturlig å ikke bruke salt i maten.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Kap. 6: Veinettet i Asker i år null

Var Romerne i Asker?

Kap. 5: Hvilke gravskikker hadde vi for 2.000 år siden