Episode 1: En bondehær fra Asker, Bærum, Hurum og Lier mot svenskene i 1308

St. Hallvardskatedralen med Bispeborgen foran
(Foto: kirken.no)

I de forrige episodene av vår podcast-serie har vi har tegnet et bilde av hvordan livet var i Asker i tidligere tider. Både da de første mennesker bosatte seg her på vestsiden av Oslofjorden og ikke minst da Karl XII gikk til angrep i 1716.

I denne historien skal vi ta et dypdykk sju hundre og femten år bakover i tid – til år 1308 for å være nøyaktig! Da kommer vi til det året da den svenske kongesønnen Erik Magnusson gikk til angrep på Oslo. Han var den andre av tre svenske kongesønner og hadde store ambisjoner.

Hvis du vil høre vår podcast, kan du gå inn på lenken under:

En bondehær fra Asker, Bærum, Hurum og Lier

Bønder fra Asker, Bærum og Lier  

Bondehæren fra Asker, Bærum og Lier.
(Foto: Gary Chambers fra Pixabay)

Ja, det kan være interessant nok mener kanskje du, men hva har det med vår lokale historie å gjøre?
Ganske mye! For vi vil ikke gi opp vårt arbeid med våre to kommuner her langs Bærum- og Askerlandet. For da det ble oppdaget at den svenske kongesønnen var på vei mot Oslo, ble det satt opp en bondehær på tre tusen bønder! Og halvparten av disse kom fra Asker, Bærum og Lier – her på vestsiden av Oslofjorden. Resten kom fra Ringerike. Og hvordan det gikk med disse, skal du få vite i vår historie.

Denne gangen drar vi altså tilbake til Høymiddelalderen og til julen i 1308. Kong Håkon den femte var på tur til Bergen, mens dronning Eufemia satt igjen i kongsgården i Oslo. Kongen og dronningens to år gamle datter var forlovet med den den 20 år gamle hertug Erik Magnusson. Men da han la veien nordover mot Oslo, kan han ikke ha hatt en hyggelig julefeiring med sin svigerfamilie i tankene. Han kom nemlig med en stor og godt utrustet ridderhær av både svenske og tyske riddere.

Bakgrunn

Ridderne var bokstavelig talt
tungt rustet. (Ill: Brigitte
 Werner fra Pixabay)

I Sverige var det vi vel kan kalle borgerkrig. Den tidligere kong Magnus Ladulås hadde tre sønner da han døde. Som skikken var ble den førstefødte – Birger – konge etter ham. Dette var de to andre ikke fornøyd med.
Hertug Erik – sønn nummer to – herjet i Sverige sammen med sin yngre bror – Valdemar. Som nevnt hadde han store ambisjoner. I løpet av kort tid begynte han å herje med både Norge og Danmark også, og i 1308 gikk det så langt at han stod med en stor ridderhær i Oslo, og den første beleiringen av Akershus festning var et faktum. Denne ridderhæren bestod av både tungt utrustede tyske leiesoldater og av svenske riddere. 

Hvordan så det ut i Middelalder-Oslo

Arkeolog Håvard Hegdal på utgravingen
i Bjørvika (Foto: Sara Langvik Berge)

Foruten bondehæren vi har nevnt – hvilke andre forbindelser hadde Asker og Bærum med Oslo? Arkeologene Egil Bauer og Håvard Hegdal fra Norsk Institutt for Kulturminneforskning (NIKU) har fortalt oss at i årene før 1300 var en voldsom blomstringsperiode i byen. Det ble bygget en rekke byggverk – som for eksempel kongeborgen, klostre og hele ni kirker – herunder St. Hallvardskatedralen, som var landets tredje største byggverk. Og ikke minst borgen ytterst på Akersneset – Akersborg. Til alt dette trengtes det kalk! Mye kalk. Selv om det finnes noen kalkforekomster – rundt den gamle byen på Sørenga, måtte de nok ha mer. Så trolig var

Avdelingsleder Egil Bauer viser fram et pavesegl
som ble funnet ved Bispeborgen.
(Foto: Thomas Wrigglesworth)

leveransene fra Asker og Bærum godt i gang rundt år 1300. Hvem som leverte kalken fra vestsiden av Oslofjorden, har vi ingen dokumentasjon på, men vi kan anta at også bøndene selv tok del i arbeidet.
Så – hvordan var det å komme fra det bondesamfunnet vi hadde i Asker og Bærum og inn til stor-byen? Et bondesamfunn der de fleste gårdene var én-etasjes laftede trehus på denne tiden.
Og så komme inn til byen der man på lang avstand kunne se høye kirkespir – ja, til og med en katedral – og mye høyere bygninger enn noen av disse hadde sett tidligere. Vi snakker om Oslo på sitt største, i middelalderen.
Det må ha vært en voldsom opplevelse å se dette!

Byens eldste markedsplass
Oslo torg lå midt i sentrum. 
(Ill. Wolfgang Eckert)

Middelalderbyen Oslo hadde rundt 3000 innbyggere ved år 1300, men som følge av svartedauden sank innbyggertallet antagelig til under tusen innbyggere før det gradvis tok seg opp igjen til omtrent samme nivå på 1500-tallet. Ruinene etter middelalderbyen i stein og tegl ligger i området som kalles Gamlebyen, og avgrenses grovt sett av Hovinbekken i nord, Alnaelvas opprinnelige løp i sør og øst, og vannspeilet tilknyttet Middelalderparken i vest. Fransiskanerklosteret like øst for Alna regnes også til Middelalderbyen til tross for beliggenheten på «baksida» av Alna. Også Akershus slott og festning (påbegynt i 1297) og Hovedøya med cistersienserklostret hører til Middelalderbyen. I sentrum av Middelalderbyen ligger Oslo torg, byens eldste markedsplass. Torget lå i området hvor dagens kryss Oslo gate/Bispegata ligger. De sentrale middelaldergatene Nordre strete, Vestre strete og Bispeallmenningen hadde alle sitt start-/endepunkt i torget. Det middelalderske Oslo hadde sin storhetstid i tiårene rundt år 1300 da Håkon V Magnusson regjerte først som hertug (1284–1299) og siden som konge (1299–1319). (Kilde: lokalhistoriewiki.no)

 

Hvordan hadde byens borgere det?

Marianne Vedeler under en middelalder-
utgraving. (Foto: Marianne Vedeler/KHM)

Omtrent midt i Middelalderparken finner vi den ruinen arkeologene mener var den gamle kongeborgen – før Akersborg ble bygget. Og rundt den og tett på lå husene til byens borgere. Men hvordan hadde de som bodde der det? Og ikke minst hvem var de? Til å fortelle oss om det har vi funnet fram til Marianne Vedeler og hun er professor på Kulturhistorisk museum (KHM) med middelalderen som spesialfelt.
Og hun kan fortelle at det var stor blanding av mange forskjellige folk som bodde i Oslo på den tiden. Noen kom fra bondesamfunn fra omlandet rundt Oslo, ville heller bo i «storbyen». Andre hadde kanskje bodd på gårder i byens umiddelbare nærhet. Og etter hvert som byen ble større, så var de kanskje en dag en del av byen. Andre igjen var innflyttede tyske og andre utenlandske håndverkere, som det var en del av på den tiden.
Marianne beskriver et aktivt næringsliv i byen. Det var blant annet skreddere, skomakere, bakere og de som jobbet for kongen eller biskopen. Håndverkerne var strengt organisert under laugsvesenet. Det var laugene som bestemte hvem som skulle gjøre hva. Bortsett fra bakere. Ikke alle hadde bakerovn i sitt hus. Du måtte ha tillatelse fra kongen.

Vareutvalget på Oslo Torg var svært inn-
holdsrikt (Ill. Wolfgang Eckert/Pixabay)

Mange byborgere hadde i sitt hus et verksted i første etasje og bodde og sov i andre etasje. Det var stort sett laftede trehus. Men noen var velstående nok til å bygge hus i stein.
Også på klærne kunne man skille mellom fattige og rike. De som hadde penger kunne gå og kjøpe seg eksklusive vevede stoffer, ja til og med silke, mens allmuen hadde grovt vevede ull-klær.
Det var en stor og aktiv skomaker virksomhet i byen, forteller Marianne Vedeler. Fra skriftlige kilder fortelles det om Miklagard (det store stedet) i byens sentrum, og for noen år siden gravde arkeologene ut ved dagens Oslo-gate 6 et område

der man fant rester etter stor skomaker virksomhet.
Men når arbeidsdagen var slutt, måtte byborgerne hjem og spise middag. Vi spør Marianne Vedeler hva de satt og «koste» seg med rundt middagsbordet. Hun forteller at det på ingen måte bare var grøt. Faktisk var det en overraskende variert meny. For eksempel fisk, der variasjonen for 700 år siden var større enn det vi finner i dagens butikkers fiskedisk.
Men også på det området var det stor variasjon på den vanlige allmuen og på de velstående. På for eksempel biskopens matbord kunne det stå hønsepai og spennende mat med eksklusive kryddertyper, de vanlige borgerne hadde ikke tilgang på dette.