Episode 3: Asker for 430 år siden

 Med biskopen gjennom bygda

Da har vi - Carl-Erik Christoffersen og Vilde
Rønning - kommet opp til Hofstad gård.

Nå har vi kommet til siste episode i vår serie om da Oslo-biskop Jens Nilssøn var på bispevisitas på vestsiden av Oslofjorden for 430 år siden. Han ble rodd til Syverstadstranda der sognepresten i Asker – Peder Jonssøn og hans kapellan - stod og ventet med hester for at biskopen skulle få ri videre. Og vi skal følge etter. Vår oppgave her i denne serien, er jo ikke bare å dilte etter biskopen. Nei, vi vil også forsøke å finne mer ut hvor riksveien i 1500-tallets Asker gikk vestover gjennom bygda.

Hvis du vil høre denne episoden i vår podcastserie,
kan du gå inn på lenken under:

Episode 3: Med biskopen gjennom bygda

Ved Hofstad finner vi rester etter flere veifar.

Da har biskopen – og vi kommet opp til Hofstad gård. Gården er ikke ny og lå her i 1593 – for det har vi fra biskop Jens Nilssøns reisedagbok. Som vi har blitt fortalt av arkeologene, har gården et navn som forteller oss at den ble ryddet rundt vikingtiden. Faktisk vet vi at her oppe på høyden – mellom denne gården og Vakås/Bjørndalen-området har vært menneskelig aktivitet helt siden steinalderen.
Og fra gården går det i dag spor etter oldtidsveier både oppover til Vakås og til Høn.

Fra Hofstad drar nå biskopens følge vestover og gjennom to Høn-gårder, skriver biskopen.

Veifarene gikk langs høydragene

I dag har vi problemer med å finne igjen det gamle veifaret på grunn av all bebyggelsen, som har kommet der ridestien gikk.
Typisk for disse gamle veifarene er at de går langs høydedrag med tørt underlag. Vi vil nok se eksempler på det langs de kalksteinsdragene som vi har en rekke av i Asker og ikke minst langs den ruten vi skal gå i dag.
Da nærmer vi oss Høn-området. Her omkring mener fagfolk at det gamle veifaret fulgte – først Hofstadgata, deretter opp til Høn Terrasse og videre bortover Hønsveien.
Altså akkurat den veifar-utviklingen som vi tidligere har snakket om – helt til de gamle veifar blir asfaltert slik at vi kan kjøre våre biler på dem.

To Høn-gårder

De gamle veifarene gikk ofte langs høydedrag.
Her gikk oldtidsveien ned fra Øvre Høn gård.

Så når biskopen kommer hit, så forteller han om hele to Høn-gårder. En gård på nedsiden av dagens jernbanespor. Det som på kommunens kart er avmerket som Høn gård. Her oppe vi står – ligger det som er avmerket som Øvre Høn gård.
Høn-gårdene mener man opprinnelig het Håvin eller Hævin, et navn som forteller at gården er blant de første i Asker.
Like ved Øvre Høn ser vi noe artig: Restene etter den gamle oldtidsveien fra Hofstad, via Høn og videre til Asker-gårdene! Her på Øvre Høn ser vi et veifar – 90 meter langt. Veifaret er i følge tradisjonen en del av den gamle veien som førte fra Syverstadstranda vestover til Asker og videre til Lier. Det er avgrenset av et steingjerde på sørsiden og av en steinmur på nordsiden. Bredden av veien varier fra 3,30 meter i øst til 2,70 meter i vest.
Og det er interessant! For de gamle landskapslovene og Magnus Lagabøters norske landslov fra 1274 viste stor respekt for de gamle ferdselsårene og for allmannaretten.
En Landevei eller tjodvei som de ble kalt skulle være således som de hadde vært fra gammel tid. Et av kravene til vedlikehold av de gamle rideveiene var at de skulle være ryddet i en viss bredde, som ble kalt baugreid. Det tilsvarte et spydskaft på 8 alen (ca. 5 meter).

Mot Asker-gårdene

Og fra dette punktet vi står nå skriver biskopen i sin dagbok:
Sa dro vi derfra over slette enger til lensmannsgården Asker. Den ligger rett sønnenfor kirken.
Og det er også interessant! For da kan vi tenke oss to ting:
Først kan vi se for oss at området mellom Høn og Asker-gårdene var i 1593 ganske så oppdyrket – at man kanskje hadde store gressganger for å slå gress til dyra?
For det andre kan vi tenke oss at den gamle oldtidsveien gikk rett over jordene. Kanskje ikke som Hønsveien i dag, helt i øvre kant av der jordene var.
Og nå kan vi ta en titt på kartet vårt og den rest av oldtidsvei, som vi ser her oppe ved Øvre Høn gård. Og ser vi på retningen og viderefører den rett fram videre over Høn-jordene, ser vi at den treffer ganske så nøyaktig Asker-gårdene.

Besøkte ikke prestegården?

Historiker og professor Bjørn Bandlien kan  for-
telle at helgenbilder og hellige steder i naturen
stod sentralt blant befolkningen etter reformasjonen.

Vel, biskopen skriver videre at han ankommer lensmannsgården Asker. Men når jeg har lest dette, har jeg spurt meg: Dro ikke biskop Nilssøn innom prestegården? Dette var jo tross alt en bispevisitas og Asker var et stort og mektig kirkesogn, som omfavnet også store deler av Bærum.
Et eksempel på viktigheten av Asker kirkesogn var at den flotte middelalderkirken på Tanum bare var nevnt som en tilleggskirke i Asker.
Hvis vi skal si litt om Asker kirkesogn: Asker hadde – etter forholdene – en stor og mektig kirke fra 1200-tallet. Det var hele 13 altere før reformasjonen. Det var vanlig at man ga slikt som gaver til kirken, så dette mener man var et tegn på at Asker var et rikt kirkesogn.
Trolig ble de fleste kastet ut ved gjennomføringen av reformasjonen i Asker, da kongen i København forbød tilbeding av helgenbilder.

Over Aske bro

Fra Asker-gårdene gikk veien ned til Aske bru,
skriver biskop Jens Nilssøn i sin dagbok.

I sin reisedagbok skriver biskopen at etter Asker-gårdene gikk oldtidsveien sørøstover og rett ned til og over en bro som kalles Aske bro.
Her kan vi jo nevne at det har vært en diskusjon om han egentlig mente Rabbe bru. For der vet vi det gikk en gammel middelalder-vei. Trolig mente ikke biskopen Rabbe bro, hevder tidligere lokalhistoriker Karl Nilsen. Han støtter sin oppfatning til at biskopens notater var ganske så nøyaktige, så når han skriver at de dro i sørøstlig retning fra Asker-gårdene, havner de faktisk ved Askerbroen og oppover Askerbro-bakkene.
Og da blir det interessant: For Kongeveien var ikke bygget på den tiden biskopen red her. Den ble først anlagt gjennom Asker rundt 70 år senere. Så hvor gikk den gamle veien vestover fra Askerbroen?
Vi vet – som nevnt – at en gammel middelalder-vei gikk over Rabbe bro, opp ved Solvang og i området ved Hukenbekken. Men lokalhistoriker Karl Nilsen tror altså ikke at biskopen dro den veien.
Vi vet også at ved dagens bro over Askerelva var det fra gammelt av et greit vadested for å komme til den andre siden.

Oppover mot Ånnerud

Vi er på sporet etter den gamle ridestien. Her
går vi bortover Hukenveien til Galgeberg.

Vår ferd går oppover til vi kommer til Hogstadveien. Hvis Karl Nilsen har rett i sine antakelser – at biskopen ikke brukte Rabbe bru – så er det ganske sannsynlig at datidens ridevei gikk inn midtveis mellom Høgtunveien og Hogstadveien.
Vi går inn Hogstadveien. Der går vi til der Hukenveien går inn til venstre. Og i følge kartet over gamle veifar, som Asker og Bærum historielag har laget, er vi nå på rett spor.
Og nok en gang ser vi det som arkeologene har forklarte oss: At vi opplever ofte at de gamle oldtidsveiene har blitt utbedret til ridestier, for så å bli kjerreveier for så å bli asfaltert til slutt, slik at vi kan kjøre våre biler der i dag.
Hukenveien er slik. Den gamle ridestien gikk i nesten hele Hukenveiens lengde – rett bak det som heter Askervangen i dag. Der fortsetter den gamle ridestien gjennom noen av dagens boliger og et spor litt til høyre for den retningen vi har fulgt.
Det som er interessant her, er at dette stedet kalles Galgeberg. Stedet skal ha fått navnet etter en galge som sto i området.
Kort vei ovenfor her vi står nå ligger stedet som tidligere ble kalt Røverkula. Der skulle det ofte ligge røvere. Vi ser at akkurat her løfter terrenget seg. Om det var mange røvere som bodde her, vet ikke vi. Og som biskop Nilssøn skriver var det mye skog de skulle passere før de kom til Lier. Dette var med andre ord øde trakter, så her var det ikke lett å få hjelp om de skulle bli angrepet.
Heller ikke dette har vi sett noen dokumentasjon om. Så også dette er fortellinger som har gått på folkemunne.

Ved veis ende

Den gamle hulveien ved Brendsrud.

Vår ferd begynte i dag på Hofstad gård og etter mye vandring, er vi nå ved Brendsrud.
Og her slutter vår vandring. For etter her har vi ingen flere beretninger å holde oss til. Biskopen skriver at det er mye skog og han nevner:
Den lidet beboede strekning mellem Asker og Lier.
Med andre ord – det kan ha vært noen husmannsplasser, men det var nok ikke spesielt folksomt der. Når det gjelder hvor den gamle ridestien gikk, vet vi også lite om det.

Det er ikke umulig at den fulgte en trasé lik den Kongeveien fikk 70 år senere. Som vi har hørt la man de første veifarene litt opp i terrenget for at det skulle være mulig å komme fram, selv om det hadde regnet mye. Så at den gikk i nærheten av der den kommende Kongevei ble liggende, er ikke umulig.

Vi håper du hadde nytte av vår serie, og vi det er Vilde Rønning og Carl-Erik Christoffersen.